Thursday, January 17, 2013

The first underground railways "10 January 1863"

London Underground tube train at Lancaster Gate


Operation
Began operation10 January 1863


The London Underground (often shortened to the Underground) is a rapid transit system in the United Kingdom, serving a large part of Greater London and some parts of BuckinghamshireHertfordshire and Essex. It incorporates the oldest section of underground railway in the world, which opened in 1863 and now forms part of the CircleHammersmith & City, and Metropolitan lines;[3] and the first line to operate electric trains, in 1890, now part of the Northern line.[4] The oldest sections of the London Underground completed 150 years of operations on 10 January 2013.[5]
The Underground system is also colloquially known as the Tube. As commonly used today both by Londoners and in most official publicity, this term embraces the entire system.[6] It originally applied only to the deep-level lines with trains of a smaller and more circular cross-section, and served to distinguish them from the sub-surface "cut-and-cover" lines that were built first and originally used steam locomotives.
The earlier lines of the present London Underground network were built by various private companies. They became part of an integrated transport system in 1933 when the London Passenger Transport Board (LPTB) or London Transport was created. The underground network became a separate entity in 1985, when the UK Government created London Underground Limited (LUL).[7] Since 2003 LUL has been a wholly owned subsidiary of Transport for London(TfL), the statutory corporation responsible for most aspects of the transport system in Greater London, which is run by a board and a commissioner appointed by the Mayor of London.[8]
The Underground serves 270 stations and has 402 kilometres (250 mi) of track, 45 per cent of which is underground.[9] It is the fourth largest metro system in the world in terms of route miles, after the Seoul Metropolitan Subway, theShanghai Metro and the Beijing Subway.[10] It also has one of the largest numbers of stations. In 2007, more than one billion passenger journeys were recorded,[11] and in the year 2011/12 passenger numbers were just under 1.2 billion making it the third busiest metro system in Europe, after Moscow and Paris. The tube is an international icon for London, with the tube map, considered a design classic, having influenced many other transport maps worldwide. As part of the extended TfL rail network and per the standard tube map, the London Underground is usually considered to incorporate the Docklands Light Railway (DLR), London Overground, and the Emirates Air Line.
Currently, 86% of operational expenditure on the London Underground is covered by passenger fares.[12] Almost all London Underground trains currently lack air-conditioning, which leads to the network getting very hot in the summer, although plans are under way to mitigate this problem with new air-conditioned trains and other schemes.[13] Because of engineering work being carried out under the 2010–2012 upgrade plan, lines were regularly closed during weekends.[14] In June 2012, it was announced that stations along the network would get Wifi coverage.[15]

History

Railway construction in the United Kingdom began in the early 19th century, and six railway terminals had been built just outside the centre of London by 1854: London BridgeEustonPaddingtonKing's CrossBishopsgate andWaterloo.[16] At this point, only Fenchurch Street station was located in the actual City of London. Traffic congestion in the city and the surrounding areas had increased significantly in this period, partly due to the need for rail travellers to complete their journeys into the city centre by road. The idea of building an underground railway to link the City of London with the mainline terminals had first been proposed in the 1830s, but it was not until the 1850s that the idea was taken seriously as a solution to traffic congestion.[16]

[edit]The first underground railways

In 1855 an Act of Parliament was passed approving the construction of an underground railway between Paddington Station and Farringdon Street via King's Cross which was to be called the Metropolitan Railway. The Great Western Railway (GWR) gave financial backing to the project when it was agreed that a junction would be built linking the underground railway with its mainline terminus at Paddington. The GWR also agreed to design special trains for the new subterranean railway.

A shortage of funds delayed construction for several years. It was largely due to the lobbying of Charles Pearson, who was Solicitor to the City of London Corporation at the time, that this project got under way at all. Pearson had supported the idea of an underground railway in London for several years. He advocated the demolition of the unhygienic slums which would be replaced by new accommodation in the suburbs; the new railway would provide transport to their places of work in the city centre. Although he was never directly involved in the running of the Metropolitan Railway, he is widely regarded as one of the earliest visionaries behind the concept of underground railways. And in 1859 it was Pearson who persuaded the City of London Corporation to help fund the scheme. Work finally began in February 1860, under the guidance of chief engineer John Fowler. Pearson died before the work was completed.
The Metropolitan Railway opened on 9 January 1863[7] (the general public admitted next day), and was carrying over 26,000 passengers a day within a few months of opening.[17] The Hammersmith and City Railwaywas opened on 13 June 1864 between Hammersmith and Paddington. Services were initially operated by GWR between Hammersmith and Farringdon Street. By April 1865 the Metropolitan had taken over the service. On 23 December 1865 the Metropolitan's eastern extension to Moorgate Street opened. Later in the decade other branches were opened to Swiss CottageSouth Kensington and Addison Road, Kensington (now known as Kensington Olympia). The railway was initially dual gauge, allowing the use of the GWR's broad-gauge rolling stock as well as the more widely used standard-gauge stock. Disagreements with GWR forced the Metropolitan to switch to standard gauge in 1863 after the GWR withdrew all its stock from the railway. These differences were later patched up. Broad-gauge trains ceased to run on the Metropolitan in March 1869.
On 24 December 1868, the Metropolitan District Railway began operating between South Kensington and Westminster using Metropolitan Railway trains and carriages. The company, which soon became known as "the District", was first incorporated in 1864 to complete an Inner Circle railway around London in conjunction with the Metropolitan. This was part of a plan to build both an Inner Circle line and Outer Circle line.
A fierce rivalry soon developed between the District and the Metropolitan. This severely delayed the completion of the Inner Circle as the two companies competed to build more lucrative railways in the suburbs. The London and North Western Railway (LNWR) began running its Outer Circle service from Broad Street via Willesden Junction, Addison Road and Earl's Court to Mansion House in 1872. The Inner Circle was not completed until 1884, with the Metropolitan and the District jointly running services. In the meantime, the District had finished its route between West Brompton and Blackfriars in 1870, with an interchange with the Metropolitan at South Kensington. In 1877, it began running its own trains from Hammersmith to Richmond, on a line originally opened by the London & South Western Railway (LSWR) in 1869. The District then opened a new line from Turnham Green to Ealing in 1879[18] and extended its West Brompton branch to Fulham in 1880. Over the same decade the Metropolitan was extended to Harrow-on-the-Hill station in the north-west.
The early tunnels were dug mainly using the cut-and-cover method. This caused widespread disruption, and required the demolition of many properties on the surface. The first trains were steam-hauled, requiring effective ventilation to the surface. Ventilation shafts at various points on the route allowed the engines to expel steam and bring fresh air into the tunnels. One such vent is at Leinster Gardens, W2.[19] To preserve the visual characteristics in what is still an affluent street, a five-foot thick (1.5 m) concrete façade was constructed to resemble a genuine house frontage.
On 7 December 1869 the London, Brighton and South Coast Railway (LB&SCR) started operating between Wapping and New Cross Gate on the East London Railway (ELR) using the Thames Tunnel built by Marc Brunel and his son Isambard Kingdom Brunel, enabled by the revolutionarytunnelling shield method. This had opened in 1843 as a pedestrian tunnel, but in 1865 it was bought by the ELR (a consortium of six railway companies: the Great Eastern Railway (GER); London, Brighton and South Coast Railway (LB&SCR); London, Chatham and Dover Railway (LCDR);South Eastern Railway (SER); Metropolitan Railway; and the Metropolitan District Railway) and converted into a railway tunnel. In 1884 the District and the Metropolitan began to operate services on the line.
By the end of the 1880s, underground railways reached Chesham on the Metropolitan, HounslowWimbledon and Whitechapel on the District and New Cross on the East London Railway. By the end of the 19th century, the Metropolitan had extended its lines far outside London to Aylesbury,Verney Junction and Brill, creating new suburbs along the route, later publicised by the company as Metro-land. As late as the 1930s the company maintained ambitions to be considered as a main line rather than an urban railway.

The nickname "the Tube" comes from the circular tube-like tunnels through which the trains travel. Northern Line train leaving a tunnel mouth just north of Hendon Central station.

London Transport

In 1933 the Combine, the Metropolitan and all the municipal and independent bus and tram undertakings in London were required by central government to merge into a new London Passenger Transport Board (LPTB), a self-supporting and unsubsidised public corporation which came into being on 1 July 1933. The LPTB soon became known for short as London Transport (LT).
Shortly after it was created, LT began the process of integrating the underground railways of London into a single network. All the separate railways were renamed as "lines" within the system: the first LT version of Beck's map featured the District Line, the Bakerloo Line, the Piccadilly Line, the Edgware, Highgate and Morden Line, the Metropolitan Line, the Metropolitan Line (Great Northern & City Section), the East London Line, and the Central London Line. The shorter names Central Line and Northern Line were adopted for two lines in 1937. The Waterloo & City line was not originally included, as it was still owned by a main-line railway and not part of LT, but was added to the map in a less prominent style, also in 1937. LT announced a scheme for the expansion and modernisation of the network entitled the New Works Programme, which had followed the announcement of improvement proposals for the Metropolitan Line. This consisted of plans to extend some lines, to take over the operation of others from main-line railway companies, and to electrify the entire network. During the 1930s and 1940s, several sections of main-line railway were converted into surface lines of the Underground system. The oldest part of today's Underground network is the Central line between Leyton and Loughton, which had opened as a railway seven years before the Underground itself.
View along a tube station platform; people are sitting and lying on low beds in the track area next to the platform, others sit on the edge of the platform. A row of coats hangs from hooks on the tunnel wall. A couple with a baby are sitting in the foreground looking at the camera
LT also sought to abandon routes which made a significant financial loss. Soon after the LPTB started operating, services to Verney Junction and Brill on the Metropolitan Railway were ended. The renamed Metropolitan Line's northern terminus thus becameAylesbury.
The outbreak of World War II delayed all the expansion schemes. From mid-1940, the Blitz led to the use of many Underground stations as shelters during air raids and overnight. The Underground helped over 200,000 children escape to the countryside and sheltered another 177,500 people. The authorities initially tried to discourage and prevent people from sleeping in the tube due to the overcrowded sanitary conditions and the risk of accidents of people falling off the platforms or getting hit by the still-operating trains, but they later supplied 22,000 bunkslatrines, and catering facilities. After a time there were even special stations with libraries and classrooms for night classes. Later in the war, eight London deep-level shelters were constructed under stations, ostensibly to be used as shelters (each deep-level shelter could hold 8,000 people) though plans were in place to convert them for a new express line parallel to the Northern line after the war. Some stations (now mostly disused) were converted into government offices: for example, Down Street was used for the headquarters of the Railway Executive Committee and was also used for meetings of the War Cabinet before the Cabinet War Rooms were completed;[29] Brompton Road was used as a control room for anti-aircraft guns and the remains of the surface building are still used by London's University Royal Naval Unit (URNU) and University London Air Squadron (ULAS).
After the war, one of the last acts of the LPTB was to give the go-ahead for the completion of the postponed Central Line extensions. The western extension to West Ruislip was completed in 1948, and the eastern extension to Epping in 1949; the single-line branch from Epping to Ongar was taken over and electrified in 1957.

Ventilation

In summer, temperatures on parts of the Underground can become uncomfortable due to its deep and poorly ventilated tube tunnels; temperatures as high as 47 °C (117 °F) were reported in the 2006 European heat wave.[55] A trial of a groundwater cooling system in Victoria station took place in 2006 and 2007 to determine whether such a system would be feasible and effective in widespread use for cooling the Underground. There are posters on the Underground network advising passengers to carry a bottle of water to help keep cool.[56] The new S Stock trains with air conditioning are currently being introduced on the Metropolitan line, and are due to be introduced later on the Circle, District and Hammersmith & City lines.[57]


Translation

Spanish
Operación
Operación se inició 10 de enero 1863

El metro de Londres (a menudo abreviado como el metro) es un sistema de tránsito rápido en el Reino Unido, que sirve una gran parte del Gran Londres y algunas partes de Buckinghamshire, Hertfordshire y Essex. Incorpora la más antigua de metro en el mundo, que abrió sus puertas en 1863 y ahora forma parte de la Circle, Hammersmith & City, Metropolitan y las líneas, [3] y la primera línea para operar los trenes eléctricos, en 1890, ahora parte de la línea Northern. [4] Las secciones más antiguas del metro de Londres completado 150 años de operaciones el 10 de enero de 2013. [5]
El sistema de metro es también conocido coloquialmente como el metro. Como comúnmente utilizados en la actualidad, tanto por los londinenses y en la mayoría de la publicidad oficial, este término abarca todo el sistema. [6] En un principio sólo se aplica a las líneas de nivel profundo con trenes de las más pequeñas y más circular en sección transversal, y sirvió para distinguirlos de la sub-superficie "cortar y cubrir" las líneas que se construyeron las locomotoras de vapor primero y utilizado originalmente.
Las líneas anteriores de la actual red de metro de Londres fueron construidos por diversas empresas privadas. Se convirtieron en parte de un sistema integrado de transporte en 1933, cuando el London Passenger Transport Board (LPTB) o transporte de Londres se creó. La red de metro se convirtió en una entidad independiente en 1985, cuando el Gobierno del Reino Unido creó London Underground Limited (LUL). [7] Desde 2003 LUL es una filial de propiedad total de Transport for London (TfL), la empresa pública responsable de la mayoría de los aspectos de la el sistema de transporte de Londres, que está dirigido por una junta y un comisionado nombrado por el alcalde de Londres. [8]
El metro sirve a 270 estaciones y tiene 402 kilómetros (250 millas) de la pista, el 45 por ciento de los cuales es subterránea. [9] Es el cuarto mayor sistema de metro en el mundo en términos de millas de ruta, después de que el Metro de Seúl, theShanghai Metro y Metro de Beijing. [10] También tiene uno de los mayores números de estaciones. En 2007, más de mil millones de viajes de pasajeros que se registraron, [11] y en el curso 2011/12 el número de pasajeros eran un poco menos de 1,2 mil millones por lo que es la tercera red de metro más concurrido de Europa, después de Moscú y París. El tubo es un icono internacional de Londres, con el mapa del metro, considerado un clásico del diseño, habiendo influenciado a muchos otros mapas de transporte en todo el mundo. Como parte de la red ferroviaria TfL extendida y por el mapa de metro estándar, el metro de Londres se considera generalmente para incorporar el Docklands Light Railway (DLR), London Overground, y la Línea Aérea Emirates.
En la actualidad, el 86% de los gastos operativos en el metro de Londres está cubierto por las tarifas de pasajeros. [12] Casi todos los trenes del metro de Londres en la actualidad carecen de aire acondicionado, lo que lleva a la red poniendo muy caliente en el verano, aunque los planes están en marcha para mitigar este problema con los nuevos trenes con aire acondicionado y otros sistemas. [13] Debido a los trabajos de ingeniería se lleva a cabo en el marco del plan de actualización 2010-2012, las líneas eran regularmente cerrado los fines de semana. [14] En junio de 2012, se anunció que las estaciones a lo largo de la red podría obtener cobertura Wifi. [15]


Historia

Artículo principal: Historia del metro de Londres
Construcción del ferrocarril en el Reino Unido se inició en el siglo 19, y seis terminales ferroviarias se habían construido en las afueras del centro de Londres en 1854:. Puente de Londres, Euston, Paddington, Kings Cross, Bishopsgate andWaterloo [16] En este punto, sólo Fenchurch Street Station se encuentra en la ciudad real de Londres. La congestión del tráfico en la ciudad y sus alrededores había aumentado significativamente en este período, debido en parte a la necesidad de los viajeros de ferrocarril para completar sus viajes en el centro de la ciudad por carretera. La idea de construir un tren subterráneo para unir la ciudad de Londres con los terminales de la línea principal había sido propuesto por primera vez en la década de 1830, pero no fue hasta la década de 1850 que la idea fue tomada en serio como una solución a la congestión del tráfico. [16]
[Editar] Los ferrocarriles subterráneos primera
En 1855 una ley del Parlamento se aprobó la aprobación de la construcción de un ferrocarril subterráneo entre la estación de Paddington y Farringdon Street Kings Cross a través de la cual iba a ser llamado el Ferrocarril Metropolitano. The Great Western Railway (GWR) dio apoyo financiero al proyecto cuando se acordó que una unión se construiría el ferrocarril subterráneo que une a su término la línea principal de Paddington. El GWR También han acordado diseñar trenes especiales para el ferrocarril subterráneo nuevo.

La escasez de fondos retrasado la construcción durante varios años. Fue en gran parte debido a la presión de Charles Pearson, que fue Procurador de la City of London Corporation en el momento en que este proyecto se puso en marcha en absoluto. Pearson había apoyado la idea de un metro en Londres durante varios años. Abogó por la demolición de las chabolas insalubres que serían reemplazados por un nuevo alojamiento en los suburbios, el nuevo ferrocarril sería prestar servicios de transporte a sus lugares de trabajo en el centro de la ciudad. A pesar de que nunca estuvo involucrado directamente en el funcionamiento del Ferrocarril Metropolitano, que es ampliamente considerado como uno de los primeros visionarios detrás del concepto de los ferrocarriles subterráneos. Y en 1859 fue Pearson quien persuadió a la City of London Corporation para ayudar a financiar el plan. Trabajo por fin se inició en febrero de 1860, bajo la dirección del ingeniero jefe John Fowler. Pearson murió antes de que el trabajo ha sido completado.
El Ferrocarril Metropolitano inauguró el 9 de enero de 1863 [7] (el público en general admitió día siguiente), y llevaba más de 26.000 pasajeros al día a los pocos meses de su apertura. [17] Los Railwaywas Hammersmith y City se inauguró el 13 de junio 1864 entre Hammersmith y Paddington. Los servicios fueron operados inicialmente por GWR entre Hammersmith y la calle Farringdon. En abril de 1865 el Metropolitano se había hecho cargo del servicio. El 23 de diciembre 1865 extensión oriental del Metropolitano de Moorgate Street abrió. Más tarde, en la década de otras ramas se abrieron a Swiss Cottage, South Kensington y Addison Road, Kensington (ahora conocido como Kensington Olympia). El ferrocarril fue inicialmente de ancho dual, permitiendo el uso de la GWR de vía ancha de material rodante, así como el stock más ampliamente utilizado de ancho estándar. Desacuerdos con GWR obligó al Metropolitan para cambiar a ancho internacional en 1863 después de la GWR retiró todas sus acciones de la vía férrea. Estas diferencias fueron parcheados hasta más tarde. De vía ancha trenes dejaron de funcionar en el Metropolitan 03 1869.
El 24 de diciembre de 1868, el Distrito Metropolitano de tren comenzó a operar entre South Kensington y de Westminster utilizando trenes Ferrocarril Metropolitano y carruajes. La compañía, que pronto llegó a ser conocido como "el Distrito", se incorporó por primera vez en 1864 para completar un ferrocarril Inner Circle alrededor de Londres en colaboración con el Metropolitan. Esto fue parte de un plan para construir tanto una línea de Inner Circle y la línea de Outer Circle.
Una feroz rivalidad pronto se desarrolló entre el Distrito y el Metropolitan. Este severamente retrasado la finalización del Círculo Interno como las dos empresas competían para construir ferrocarriles más lucrativos en los suburbios. El Londres y ferrocarril occidental del norte (LNWR) comenzó a funcionar el servicio Círculo Exterior de la calle Broad través de Willesden Junction, Addison Road y Earls Court en Mansion House en 1872. El círculo interior no se terminó hasta 1884, con el Metropolitan y el Distrito conjuntamente servicios en ejecución. Mientras tanto, el Distrito había terminado su ruta entre West Brompton y Blackfriars en 1870, con un intercambio con el Metropolitan de South Kensington. En 1877, él comenzó a correr sus propios trenes de Hammersmith a Richmond, en una línea originalmente inaugurada por el Londres y ferrocarril occidental del sur (LSWR) en 1869. El distrito abrió una nueva línea de Turnham Green Ealing en 1879 [18] y extendió su rama West Brompton a Fulham en 1880. Durante la misma década el Metropolitan se extendió a Harrow-on-the-Hill estación en el noroeste del país.
Los primeros túneles fueron excavados utilizando principalmente el método de corte y cobertura. Esto causó una alteración generalizada, y requirió la demolición de muchas de las propiedades de la superficie. Los primeros trenes fueron arrastrados por vapor, que requiere ventilación eficaz de la superficie. Pozos de ventilación en varios puntos de la ruta permitió a los motores de expulsar vapor y aportar aire fresco a los túneles. Uno de ventilación sea igual Leinster Gardens, W2. [19] A fin de preservar las características visuales en lo que sigue siendo un afluente calle, un metro y medio de espesor (1,5 m) fachada de hormigón fue construido para parecerse a una fachada de la casa real.
El 7 de diciembre de 1869 el Londres, Brighton y del Sur Coast Railway (LB & SCR) comenzó a operar entre la Puerta de la Cruz Wapping y Nuevo en el ferrocarril East London (ELR) con el túnel del Támesis construido por Marc Brunel y su hijo Isambard Kingdom Brunel, habilitado por el revolutionarytunnelling proteger método. Este se había abierto en 1843 como un túnel peatonal, pero en 1865 fue adquirida por el ELR (un consorcio de seis empresas ferroviarias: el gran ferrocarril del este (GER), Londres, Brighton and South Coast Ferrocarril (LB & SCR), Londres, Chatham y Dover Ferroviarias (LCDR); Ferrocarril del sudeste (SER), Ferrocarril Metropolitano, y el ferrocarril del Distrito Metropolitano) y se convierte en un túnel ferroviario. En 1884, el Distrito Metropolitano y comenzaron a explotar servicios en la línea.
A finales de la década de 1880, los ferrocarriles subterráneos alcanzado Chesham en el Metropolitan, Hounslow, Wimbledon y en el distrito de Whitechapel y New Cross en el ferrocarril del este de Londres. A finales del siglo 19, el Metropolitan ha ampliado sus líneas lejos fuera de Londres para Aylesbury, Verney Junction y Brill, la creación de nuevos barrios a lo largo de la ruta, luego difundidos por la empresa como Metro-tierra. Todavía en la década de 1930 la compañía mantiene la ambición de ser considerada como una línea principal en lugar de un ferrocarril urbano.


El apodo de "el Tubo" viene de las circulares en forma de tubo a través del cual los túneles de viaje de los trenes. Tren de la línea Northern dejando una boca del túnel, justo al norte de la estación de Hendon Central.

Transporte de Londres
En 1933 el Combine, el Metropolitan y todo el autobús municipal e independientes y las empresas ferroviarias en Londres fueron requeridos por el gobierno central para fusionarse en un nuevo London Passenger Transport Board (LPTB), una corporación pública autosuficiente y no subvencionado, que entró en funciones el 01 de julio 1933. El LPTB pronto se hizo conocido por sus siglas como London Transport (LT).
Poco después de su creación, LT comenzó el proceso de integración de los ferrocarriles subterráneos de Londres en una sola red. Todos los ferrocarriles separados fueron renombrados como "líneas" en el sistema: la versión LT primer mapa de Beck contó con la District Line, la línea Bakerloo, la Línea de Piccadilly, la línea de Edgware, Highgate y Morden, la línea metropolitana, la Línea Metropolitana ( Great Northern y Sección Ciudad), la línea del este de Londres, y la Central Line Londres. La línea más corta nombres Central y Northern Line fueron adoptadas por dos líneas en 1937. La línea de Waterloo & City no fue incluido originalmente, ya que todavía era propiedad de un ferrocarril de la línea principal y no como parte de la TL, pero esta en el mapa en un estilo menos importante, también en 1937. LT anunció un plan para la expansión y modernización de la red titulado Nuevo Programa de Obras, que siguió al anuncio de las propuestas de mejora para la Línea Metropolitana. Este consistía en planes para extender algunas líneas, para hacerse cargo de la operación de otros de compañías ferroviarias de la línea principal, y para electrificar toda la red. Durante los años 1930 y 1940, varios tramos de la línea principal de ferrocarril se convirtieron en líneas de superficie del sistema de metro. La parte más antigua de la red de Metro de hoy es la línea central entre Leyton y Loughton, que se había abierto como un tren de siete años antes de la propia Underground.

LT también trató de abandonar las rutas que hicieron una pérdida financiera significativa. Poco después de la operación, comenzó LPTB servicios a Verney Junction y Brill en el Ferrocarril Metropolitano de acabarlo. La línea de término norteño renombrado Metropolitana así becameAylesbury.
El estallido de la Segunda Guerra Mundial retrasó todos los planes de expansión. Desde mediados de 1940, el bombardeo llevado a la utilización de las muchas estaciones de metro como refugios durante los bombardeos aéreos y alojamiento. El metro ayudado a más de 200.000 niños escapar al campo y al abrigo otros 177.500 personas. Las autoridades inicialmente trató de disuadir y evitar que la gente durmiendo en el tubo debido a las condiciones de hacinamiento sanitarias y el riesgo de accidentes de la caída de las personas fuera de las plataformas o ser golpeado por los trenes todavía operacionales, pero luego suministra 22.000 literas, letrinas, y servicios de comidas. Después de un tiempo hubo incluso estaciones especiales con las bibliotecas y aulas para clases nocturnas. Más adelante en la guerra, ocho Londres profundo nivel refugios fueron construidos en Estaciones de servicio, aparentemente para ser utilizados como albergues (refugios cada nivel profundo podría contener 8.000 personas), aunque existían planes para convertirlos en una nueva línea expresa paralela a la del Norte línea después de la guerra. Algunas estaciones (ahora casi en desuso) se convirtieron en oficinas de gobierno: por ejemplo, Down Street se utilizó para la sede del Comité Ejecutivo de tren y también fue utilizado para las reuniones del Gabinete de Guerra antes de las Cabinet War Rooms se completaron, [29] Brompton Road fue utilizado como una sala de control de armas antiaéreas y los restos del edificio de la superficie todavía son utilizados por la Universidad de Londres Unidad Royal Naval (URNU) y la Universidad de Londres Air Squadron (ULAS).
Después de la guerra, uno de los últimos actos de la LPTB era dar el visto bueno para la realización de las extensiones de línea pospuesto Central. La extensión hacia el oeste de West Ruislip se completó en 1948, y la extensión oriental de Epping, en 1949, la sucursal de una sola línea de Epping Ongar fue tomada a lo largo y electrificado en 1957.
Ventilación
En verano, las temperaturas en las partes del metro puede llegar a ser incómodo debido a su profundidad y poca ventilación de túneles de tubo; temperaturas de hasta 47 ° C (117 ° F) fueron reportados en la ola de calor en Europa de 2006 [55] En un ensayo de una. sistema de aguas subterráneas de refrigeración en la estación de Victoria se llevó a cabo en 2006 y 2007 para determinar si este sistema sería factible y eficaz en el uso generalizado para enfriar el metro. Hay carteles en la red de metro que asesoran a los pasajeros llevar una botella de agua para ayudar a mantener la calma. [56] Los nuevos trenes S de archivo con aire acondicionado Actualmente se están introduciendo en la línea Metropolitan, y está previsto que se introdujo más tarde en el Círculo , District y Hammersmith & City. [57]


French

Opération
Opération a commencé 10 Janvier 1863

Le métro de Londres (souvent abrégé dans le métro) est un système de transport rapide au Royaume-Uni, desservant une grande partie du Grand Londres et dans certaines parties de Buckinghamshire, Hertfordshire et l'Essex. Il intègre la partie la plus ancienne du métro dans le monde, qui a ouvert en 1863 et fait désormais partie de la Circle, Hammersmith & City et Metropolitan lignes; [3] et la première ligne d'exploiter des trains électriques, en 1890, fait maintenant partie de la ligne du Nord. [4] Les parties les plus anciennes du métro londonien achevé 150 ans d'activité le 10 Janvier 2013. [5]
Le réseau de métro est aussi familièrement connu sous le métro. Comme aujourd'hui communément utilisé à la fois par les Londoniens et dans la publicité la plus officielle, ce terme englobe tout le système. [6] Il a d'abord appliquée uniquement aux lignes de niveau profond avec des trains d'une section transversale plus petite et plus circulaire, et a servi à les distinguer de la surface sous-"cut-and-cover versions» des lignes qui ont été construits premières locomotives à vapeur et utilisé à l'origine.
Les lignes antérieures du réseau de métro de Londres présente ont été construits par diverses entreprises privées. Ils sont devenus une partie d'un système de transport intégré en 1933 lorsque le London Passenger Transport Board (LPTB) ou London Transport a été créée. Le réseau de métro est devenu une entité distincte en 1985, lorsque le gouvernement britannique a créé London Underground Limited (LUL). [7] Depuis 2003 LUL est une filiale en propriété exclusive de Transport for London (TfL), que la personne morale responsable de la plupart des aspects de le système de transport dans le Grand Londres, qui est géré par un conseil et un commissaire nommé par le maire de Londres. [8]
Le métro dessert 270 stations et a 402 km (250 mi) de pistes, 45 pour cent de ce qui est souterrain. [9] Il s'agit du système de métro au quatrième rang mondial en termes de miles de route, après le métro de Séoul, theShanghai Metro et le métro de Beijing. [10] Il a aussi l'un des plus grands nombres de stations. En 2007, plus d'un milliard de voyages de passagers ont été enregistrés, [11] et dans l'année le nombre de passagers 2011/12 étaient un peu moins de 1,2 milliards qui en fait le troisième plus important réseau de métro en Europe, après Moscou et Paris. Le tube est une icône internationale de Londres, avec le plan du métro, considéré comme un classique du design, après avoir influencé de nombreux autres cartes de transport à travers le monde. Dans le cadre du réseau ferroviaire TfL étendue et par la carte standard de tube, le métro de Londres est généralement considéré comme incorporer le Docklands Light Railway (DLR), London Overground, et la ligne aérienne Emirates.
Actuellement, 86% des dépenses de fonctionnement dans le métro londonien est couvert par les tarifs des passagers. [12] Presque tous les trains du métro de Londres ne disposent pas actuellement de climatisation, ce qui conduit au réseau devient très chaud en été, bien que des plans sont en cours pour atténuer les ce problème avec les nouveaux trains climatisés et d'autres programmes. [13] En raison de travaux de génie menés dans le cadre du plan 2010-2012 de mise à niveau, les lignes étaient régulièrement fermées le week-end. [14] En Juin 2012, il a été annoncé que les stations le long le réseau serait d'obtenir une couverture Wifi. [15]


Histoire

Article détaillé: Histoire du métro de Londres
La construction des chemins de fer au Royaume-Uni a commencé dans le début du 19e siècle, et six gares ont été construites juste à l'extérieur du centre de Londres en 1854:. London Bridge, Euston, Paddington, Kings Cross, Bishopsgate andWaterloo [16] À ce stade, seul Fenchurch Street Station est situé dans la ville même de Londres. La congestion du trafic dans la ville et ses environs a augmenté de façon significative durant cette période, en partie en raison de la nécessité pour les voyageurs ferroviaires pour compléter leur parcours dans le centre-ville par la route. L'idée de construire un métro pour relier la ville de Londres avec les bornes de canalisation principale avait d'abord été proposé dans les années 1830, mais il a fallu attendre les années 1850 que l'idée a été pris au sérieux en tant que solution à la congestion du trafic. [16]
[Modifier] Les premiers chemins de fer souterrains
En 1855, une loi du Parlement a été adoptée autorisant la construction d'un métro entre la station Paddington et Farringdon Street par l'intermédiaire de la Croix du Roi qui devait être appelé le chemin de fer métropolitain. Le Great Western Railway (GWR) a donné un appui financier au projet quand il a été convenu qu'une jonction serait construit pour relier le chemin de fer souterrain avec son terminus ligne principale de Paddington. Le GWR également convenu de concevoir des trains spéciaux pour le nouveau chemin de fer souterrain.

Une pénurie de fonds a retardé la construction depuis plusieurs années. C'est en grande partie grâce aux pressions de Charles Pearson, qui était solliciteur de la City of London Corporation à l'époque, que ce projet a démarré du tout. Pearson avait soutenu l'idée d'un métro à Londres pendant plusieurs années. Il a plaidé pour la démolition des taudis insalubres, qui seraient remplacés par un nouveau logement dans les banlieues, le nouveau chemin de fer permettrait de transport à leur lieu de travail dans le centre-ville. Même si il n'a jamais été directement impliqués dans la gestion du chemin de fer métropolitain, il est largement considéré comme l'un des premiers visionnaires derrière le concept de chemins de fer souterrains. Et en 1859 il était de Pearson qui a persuadé la City of London Corporation pour aider à financer le régime. Travaux ont finalement commencé en Février 1860, sous la direction de l'ingénieur en chef John Fowler. Pearson est décédé avant la fin des travaux.
Le chemin de fer métropolitain s'est ouvert le 9 Janvier 1863 [7] (le grand public a admis le lendemain), et transportait plus de 26.000 passagers par jour d'ici quelques mois d'ouverture. [17] Les Railwaywas Hammersmith et City a ouvert le 13 Juin 1864 entre Hammersmith et de Paddington. Les services ont d'abord été exploité par GWR entre Hammersmith et Farringdon Street. En Avril 1865, le Metropolitan avait repris du service. Le 23 Décembre 1865 extension vers l'est du Metropolitan à Moorgate Street a ouvert. Plus tard dans la décennie, d'autres branches ont été ouverts à Swiss Cottage, South Kensington et Addison Road, Kensington (maintenant connu sous le nom de Kensington Olympia). Le chemin de fer a d'abord été double écartement, permettant l'utilisation de la GWR de large calibre du matériel roulant ainsi que la plus largement utilisée à écartement standard stock. Désaccords avec GWR forcé le Metropolitan de passer à écartement standard, en 1863, après la GWR a retiré toutes ses actions de la gare. Ces différences ont ensuite été rafistolé. Les trains à voie large cessé de courir sur le Metropolitan de Mars 1869.
Le 24 Décembre 1868, le Metropolitan District Railway a commencé à fonctionner entre South Kensington et Westminster utilisant des trains de chemins de fer métropolitains et des voitures. L'entreprise, qui est rapidement devenu connu comme «le district», a été constituée en 1864 pour compléter un chemin de fer Inner Circle autour de Londres en collaboration avec le Metropolitan. Cela faisait partie d'un plan pour construire une ligne à la fois Inner Circle et la ligne Outer Circle.
Une rivalité s'est vite instaurée entre le district et le Metropolitan. Cela a gravement retardé l'achèvement de l'Inner Circle que les deux sociétés ont participé à la construction des chemins de fer les plus lucratifs dans les banlieues. Le London and North Western Railway (LNWR) a commencé à courir son service Outer Circle de Broad Street via Willesden Junction, Addison Road et Earls Court Mansion House en 1872. The Inner Circle ne fut achevée qu'en 1884, avec le métropolitain et le district gèrent conjointement les services. Dans le même temps, le district avait terminé son parcours entre West Brompton et Blackfriars en 1870, avec un échange avec le Metropolitan à South Kensington. En 1877, il a commencé à courir à partir de ses propres trains Hammersmith à Richmond, sur une ligne initialement ouvert par la London & South Western Railway (LSWR) en 1869. Le district a alors ouvert une nouvelle ligne de Turnham Green à Ealing en 1879 [18] et étendu sa branche West Brompton à Fulham en 1880. Au cours de la même décennie, la Metropolitan a été étendu à Harrow-on-the-Hill, dans le nord-ouest.
Les tunnels ont été creusés au début principalement selon la méthode du cut-and-couverture. Cela a causé des perturbations étendues, et a nécessité la démolition de nombreuses propriétés de la surface. Les premiers trains ont transporté à la vapeur, nécessitant une ventilation efficace de la surface. Gaines de ventilation en divers points de la route a permis aux moteurs d'expulser la vapeur et de l'air frais dans les tunnels. Une telle ventilation est à Leinster Gardens, W2. [19] Afin de préserver les caractéristiques visuelles de ce qui est encore une rue riche, un de cinq pieds d'épaisseur (1,5 m) façade en béton a été construit pour ressembler à une façade authentique maison.
Le 7 Décembre 1869, le Londres, Brighton et South Coast Railway (LB et SCR) a commencé à fonctionner entre la Porte de la Croix Wapping et nouveau sur le chemin de fer East London (ELR) en utilisant le tunnel sous la Tamise construit par Marc Brunel et son fils Isambard Kingdom Brunel, activé par la revolutionarytunnelling Procédé protéger. Cela a ouvert ses portes en 1843 comme un tunnel piétonnier, mais en 1865 il a été acheté par l'essai ELR (un consortium de six compagnies de chemin de fer: le Great Eastern Railway (GER), Londres, Brighton et South Coast Railway (LB et SCR), à Londres, Chatham et Dover Railway (CAPC); South Eastern Railway (SER); Metropolitan Railway, et le district métropolitain de chemin de fer) et converti en un tunnel ferroviaire. En 1884, le district et le Metropolitan a commencé à exploiter des services sur la ligne.
À la fin des années 1880, les chemins de fer souterrains atteint Chesham sur la Métropolitaine, Hounslow, Wimbledon et Whitechapel sur le district de New Cross et le chemin de fer est de Londres. À la fin du 19e siècle, la communauté urbaine avait étendu ses lignes de loin en dehors de Londres à Aylesbury, Verney Junction et Brill, en créant de nouvelles banlieues le long de la route, plus tard, médiatisés par la société Metro-terre. Dans les années 1930 la société a maintenu ambitions d'être considérée comme une ligne principale plutôt que d'un chemin de fer urbain.


Le surnom de «Tube» provient des circulaires en forme de tube tunnels à travers lesquels les trains de voyage. Train de la ligne du Nord en laissant une bouche tunnel juste au nord de la gare centrale de Hendon.

London Transport
En 1933, le Cartel, le Metropolitan et tous les bus municipaux et indépendants et entreprises de tramways à Londres ont été tenus par le gouvernement central de fusionner en un nouveau conseil d'administration London Passenger Transport (LPTB), une société autonome et non subventionné public qui a vu le jour 1 Juillet 1933. Le LPTB est rapidement devenu connu pour court London Transport (LT).
Peu de temps après sa création, LT a commencé le processus d'intégration des métros de Londres en un seul réseau. Tous les chemins de fer distinctes ont été rebaptisés «lignes» au sein du système: la version LT première carte de Beck en vedette la District Line, la ligne Bakerloo, la Piccadilly Line, la ligne Edgware, Highgate et Morden, la Metropolitan Line, la Metropolitan Line ( Great Northern & Section Ville), la ligne East London, et la ligne du centre de Londres. La courte ligne centrale noms et Northern Line ont été adoptées pour deux lignes en 1937. La ligne de Waterloo & City n'a pas été initialement inclus, car il était toujours détenu par un chemin de fer de grande ligne et ne fait pas partie de la LT, mais a été ajouté à la carte dans un style moins important, également en 1937. LT a annoncé un plan pour l'extension et la modernisation du réseau intitulé le Programme de nouvelles œuvres, qui avait suivi l'annonce des propositions d'amélioration de la Metropolitan Line. Il s'agissait de projets d'extension des lignes, de prendre en charge le fonctionnement des autres compagnies ferroviaires de grandes lignes, et d'électrifier l'ensemble du réseau. Au cours des années 1930 et 1940, plusieurs sections de la ligne principale de chemin de fer ont été converties en lignes de surface du système souterrain. La partie la plus ancienne du réseau du métro d'aujourd'hui est la ligne centrale entre Leyton et Loughton, qui avait ouvert une voie ferrée sept ans avant le métro lui-même.

LT a également cherché à abandonner les liaisons qui ont fait une perte financière importante. Peu de temps après la LPTB commencé d'exploitation, des services de Verney Junction et Brill sur le chemin de fer métropolitain ont été clos. Terminus nord de la ligne de renommée Metropolitan donc becameAylesbury.
Le déclenchement de la Seconde Guerre mondiale retardé tous les projets d'expansion. De la mi-1940, le Blitz a conduit à l'utilisation de nombreuses stations de métro comme abris pendant les raids aériens et nuit. Le métro a aidé plus de 200.000 enfants échapper à la campagne et à l'abri encore 177.500 personnes. Les autorités ont d'abord tenté de dissuader et d'empêcher les gens de dormir dans le tube en raison des conditions de surpeuplement sanitaires et les risques d'accidents de personnes tombent les plates-formes ou de se faire frapper par les trains encore opérationnelles, mais ils ont ensuite fourni 22.000 lits superposés, des latrines, et établissements de restauration. Après un certain temps, il y avait même des stations spéciales avec les bibliothèques et les salles de classe pour les cours du soir. Plus tard dans la guerre, huit Londres profonde au niveau des abris ont été construits sous stations, soi-disant pour être utilisés comme abris (chaque abri niveau profond pouvait contenir 8000 personnes), bien que des plans étaient en place pour les convertir pour une nouvelle ligne expresse parallèle au Nord ligne après la guerre. Certaines stations (la plupart du temps maintenant désaffectée) ont été converties en bureaux du gouvernement: par exemple, Down Street a été utilisée pour le siège du Comité exécutif de chemin de fer et a également été utilisé pour les réunions du Cabinet de guerre devant les Cabinet War Rooms ont été réalisées [29]; Brompton route a été utilisé comme une salle de contrôle pour les canons anti-aériens et le reste du bâtiment de surface sont encore utilisés par l'Université de Londres royal unité navale (URNU) et de l'Université de Londres Air Squadron (ULAS).
Après la guerre, l'un des derniers actes de la LPTB était de donner le feu vert pour la réalisation des extensions reportées aux cathéters intravasculaires centraux. Le prolongement vers l'ouest de West Ruislip a été achevée en 1948, et l'extension est à Epping en 1949, la branche seule ligne de Epping Ongar à été repris et électrifiée en 1957.
Ventilation
En été, les températures sur les parties du souterrain peut devenir inconfortable en raison de sa profondeur et de tunnels tubulaires mal ventilés; températures aussi élevées que 47 ° C (117 ° F) ont été signalés dans la canicule de 2006 européen [55] Un essai d'un. système de refroidissement des eaux souterraines dans la gare de Victoria a eu lieu en 2006 et 2007 afin de déterminer si un tel système serait réalisable et efficace dans l'utilisation généralisée de refroidissement du métro. Il ya des affiches sur le réseau du métro conseillant aux passagers de transporter une bouteille d'eau pour aider à garder votre calme. [56] Les nouveaux trains Stock S avec air conditionné sont actuellement mis en place sur la ligne Metropolitan, et devraient être introduites par la suite sur le cercle , District et Hammersmith & City. [57]


German

Betrieb
In Betrieb genommen 10. Januar 1863

Die London Underground (oft mit der U-Bahn verkürzt) ist ein S-Bahn-System in den Vereinigten Königreich, das eine große Teil des Greater London und einige Teile von Buckinghamshire, Hertfordshire und Essex. Es enthält die ältesten Teil der U-Bahn in der Welt, die im Jahr 1863 eröffnet und ist jetzt Teil der Circle, Hammersmith & City und Metropolitan Linien; [3] und die erste Zeile der elektrischen Züge verkehren im Jahr 1890, jetzt Teil von der Northern Line. [4] Die ältesten Teile der Londoner U-Bahn fertig 150 Jahren Betrieb am 10. Januar 2013. [5]
The Underground System wird auch umgangssprachlich als der Tube bekannt. Wie heute gebräuchlichen sowohl von Londonern und in den meisten offiziellen Werbung, umfasst dieser Begriff das gesamte System. [6] Ursprünglich bezog sich nur auf den tiefen Ebene Linien mit Zügen eines kleineren und kreisförmigen Querschnitt, und diente dazu, sie zu unterscheiden aus dem Untergrund "cut-and-cover" Linien, die erste und ursprünglich verwendeten Dampflokomotiven gebaut wurden.
Die früheren Sinne der vorliegenden Londoner U-Bahnnetz wurden von verschiedenen privaten Unternehmen gebaut. Sie wurden Teil eines integrierten Verkehrssystems im Jahre 1933, wenn die London Passenger Transport Board (LPTB) oder London Transport erstellt wurde. Die U-Bahn-Netz wurde eine separate Einheit im Jahr 1985, als die britische Regierung London Underground Limited (LUL) erstellt. [7] Seit 2003 LUL hat eine hundertprozentige Tochtergesellschaft von Transport for London (TfL), die Körperschaft des öffentlichen Rechts, die für die meisten Aspekte der das Transportsystem in Greater London, die von einem Verwaltungsrat und einem Kommissar der Bürgermeister von London ernannt ausgeführt wird. [8]
The Underground dient 270 Stationen und verfügt über 402 Kilometer (250 Meilen) von Spur, 45 Prozent davon U-Bahn ist. [9] Es ist die viertgrößte U-Bahn in der Welt in Bezug auf Meilen Strecke, nach der Seoul Metropolitan Subway, theShanghai Metro und die Beijing Subway. [10] Es hat auch eine der größten Anzahl von Stationen. Im Jahr 2007, mehr als eine Milliarde Fahrgäste aufgenommen wurden, [11] und im Jahr 2011/12 Passagierzahlen um knapp 1,2 Mrd. und ist damit die drittgrößte U-Bahn-System in Europa, nach Moskau und Paris. Das Rohr ist ein internationales Symbol für London, mit dem Rohr Karte, als ein Design-Klassiker, nachdem beeinflusst viele andere Verkehrsmittel Karten weltweit. Als Teil der erweiterten TfL Schienennetz und pro Standard-Rohr Karte wird die Londoner U-Bahn in der Regel als die Docklands Light Railway (DLR), London Overground und die Emirates Air Line integrieren.
Derzeit wird 86% der operativen Ausgaben auf die Londoner U-Bahn durch Fahrpreise gedeckt. [12] Fast alle Londoner U-Bahn mangelt es derzeit an Klimaanlagen, die das Netzwerk sehr heiß im Sommer führt, obwohl Pläne im Gange, um zu mildern, sind dieses Problem mit neuen, klimatisierten Züge und andere Systeme. [13] Wegen der technischen Arbeiten, die unter dem von 2010 bis 2012 Upgrade Plan durchgeführt, waren Linien regelmäßig geschlossen am Wochenende. [14] Im Juni 2012 wurde bekannt, dass Stationen entlang das Netzwerk würde Wifi Abdeckung. [15]


Geschichte

Hauptartikel: Geschichte der Londoner U-Bahn
Eisenbahnbau im Vereinigten Königreich begann im frühen 19. Jahrhundert, und sechs Bahnhöfen hatte gerade außerhalb des Zentrums von London bis 1854 gebaut:. London Bridge, Euston, Paddington, Kings Cross, Bishopsgate andWaterloo [16] An dieser Stelle nur Fenchurch Street Station wurde in der aktuellen City of London. Staus in der Stadt und den umliegenden Gebieten war deutlich in diesem Zeitraum gestiegen, was teilweise auf die Notwendigkeit für Bahnreisende, ihre Reise in die Innenstadt füllen auf der Straße. Die Idee zum Bau einer U-Bahn, um die City of London mit den Mainline-Anschlüssen verbinden hatte zuerst in den 1830er Jahren vorgeschlagen worden, aber es war nicht bis in die 1850er Jahre, dass die Idee ernst wurde als eine Lösung für Verkehrsstaus genommen. [16]
[Bearbeiten] Die ersten U-Bahnen
In 1855 ein Gesetz des Parlaments verabschiedet wurde genehmigt den Bau einer U-Bahn zwischen dem Bahnhof Paddington und Farringdon Street über Kings Cross, die sogenannte Metropolitan Railway war. Die Great Western Railway (GWR) gab finanzielle Unterstützung für das Projekt, wenn es wurde vereinbart, dass eine Kreuzung gebaut würde Verknüpfung der U-Bahn mit ihrer Mainline Endstation Paddington werden. Die GWR auch vereinbart, Sonderzüge für den neuen unterirdischen Bahnhof entwerfen.

Ein Mangel an Mitteln verzögert Bau für mehrere Jahre. Es war im Wesentlichen auf die Lobbyarbeit der Charles Pearson, der Solicitor der City of London Corporation war an der Zeit, dass dieses Projekt den Weg bekam. Pearson hatte die Idee einer U-Bahn in London seit mehreren Jahren unterstützt. Er befürwortete den Abbruch der unhygienischen Elendsvierteln, die durch neue Unterkunft in den Vororten ersetzt werden würde, die neue Bahn würde Transport zu ihrem Arbeitsplatz in der Innenstadt bieten. Obwohl er nie direkt in den Lauf der Metropolitan Railway beteiligt, wird er weithin als eines der frühesten Visionäre hinter dem Konzept der U-Bahn angesehen. Und im Jahr 1859 war es Pearson, überredete die City of London Corporation zur Finanzierung des Systems. Arbeit endlich begann im Februar 1860, unter der Leitung von Chefingenieur John Fowler. Pearson starb, bevor das Werk vollendet war.
Die Metropolitan Railway eröffnet am 9. Januar 1863 [7] (die breite Öffentlichkeit zugelassen nächsten Tag), und wurde über 26.000 Fahrgäste pro Tag Durchführung innerhalb von ein paar Monaten nach dem Öffnen. [17] Die Hammersmith and City Railwaywas eröffnete am 13. Juni 1864 zwischen Hammersmith und Paddington. Dienstleistungen wurden zunächst betrieben von GWR zwischen Hammersmith und Farringdon Street. Im April 1865 wurde das Metropolitan hatte den Dienst genommen. Am 23. Dezember 1865 wurde das Metropolitan östlichen Erweiterung Moorgate Street eröffnet. Später im Jahrzehnt anderen Branchen wurden Swiss Cottage geöffnet, South Kensington und Addison Road, Kensington (heute Kensington Olympia bekannt). Die Bahn war zunächst zwei Instrumente, die die Verwendung des GWR der Breitspur-Rollmaterial sowie die weiter verbreitet Normalspur-Lager. Meinungsverschiedenheiten mit GWR die Metropolitan auf Normalspur im Jahr 1863 wechseln, nachdem die GWR zog alle ihre Aktien von der Bahn gezwungen. Diese Unterschiede wurden später geflickt. Breitspur-Züge nicht mehr auf dem Metropolitan März 1869 laufen.
Am 24. Dezember 1868 begann die Metropolitan District Railway, die zwischen South Kensington und Westminster mit Metropolitan Railway Züge und Wagen. Das Unternehmen, das bald bekannt als "The District", wurde erstmals im Jahre 1864 aufgenommen, um einen Inner Circle Bahn um London in Verbindung mit dem Metropolitan abzuschließen. Dies war Teil eines Plans, um sowohl eine Inner Circle Linie und Outer Circle Line bauen.
Eine heftige Rivalität bald zwischen dem Bezirk und dem Metropolitan entwickelt. Diese stark die Fertigstellung des Inner Circle verzögert die beiden Unternehmen konkurrierten, um lukrativere Eisenbahnen in den Vororten bauen. Die London and North Western Railway (LNWR) rannte seinen Outer Circle Service von Broad Street über Willesden Junction, Addison Road und Earls Court Mansion House in 1872. The Inner Circle wurde erst 1884 abgeschlossen, mit dem Metropolitan und dem District gemeinsam laufenden Dienste. In der Zwischenzeit hatte der Bezirk seinen Weg zwischen West Brompton und Blackfriars im Jahr 1870 fertig, mit einem Austausch mit der Metropolitan in South Kensington. Im Jahre 1877 begann er läuft seine eigene Züge von Hammersmith nach Richmond, auf einer Linie, die ursprünglich eröffnet durch die London & South Western Railway (LSWR) in 1869. Der Bezirk öffnete dann eine neue Linie von Turnham Green nach Ealing im Jahr 1879 [18] und erweitert seine West Brompton Zweig Fulham im Jahr 1880. Im gleichen Jahrzehnt der Metropolitan wurde Harrow-on-the-Hill-Station im Nordwesten erweitert.
Die frühen Tunnel wurden gegraben vor allem mit der Cut-and-Cover-Methode. Diese weitgehend zum Erliegen gebracht und erforderte den Abriss von vielen Eigenschaften an der Oberfläche. Die ersten Züge wurden mit Dampf geschleppt, erfordern eine effektive Belüftung an die Oberfläche. Lüftungsschächte an verschiedenen Punkten auf der Strecke erlaubt die Motoren, um Dampf zu vertreiben und bringen frische Luft in den Tunnel. Eine solche Öffnung sitzt Leinster Gardens, W2. [19] Um die visuellen Eigenschaften des nach wie vor eine wohlhabende Straße zu bewahren, ein Fünf-Fuß dick (1,5 m) Betonfassade wurde konstruiert, um ein echtes Haus Fassade ähneln.
Am 7. Dezember 1869 wurde die London, Brighton und South Coast Railway (LB & SCR) gestartet, die zwischen Wapping und New Cross Gate auf der East London Railway (ELR) mit dem Thames Tunnel von Marc Brunel und sein Sohn Isambard Kingdom Brunel gebaut, durch die revolutionarytunnelling aktiviert Verfahren abzuschirmen. Dies war im Jahr 1843 als Fußgängertunnel eröffnet, aber im Jahre 1865 wurde es von der ELR gekauft (ein Konsortium aus sechs Bahnunternehmen: die Great Eastern Railway (GER), London, Brighton und South Coast Railway (LB & SCR), London, Chatham und Dover Railway (LCDR); South Eastern Railway (SER); Metropolitan Railway, und die Metropolitan District Railway) und in einem Eisenbahntunnel umgewandelt. Im Jahr 1884 der Landkreis und die Metropolitan begann Serviceleistungen auf der Strecke zu betreiben.
Bis Ende der 1880er Jahre erreichte U-Bahnen Chesham auf der Metropolitan, Hounslow, Wimbledon und Whitechapel auf der Bezirks-und New Cross auf der East London Railway. Bis zum Ende des 19. Jahrhunderts hatte die Metropolitan seine Linien weit außerhalb von London nach Aylesbury, Verney Junction und Brill erweitert, die Schaffung neuer Vororte entlang der Route, die später veröffentlicht von der Gesellschaft als Metro-Land. Noch in den 1930er Jahren das Unternehmen gepflegt Ambitionen als einer Hauptleitung statt einer Stadtbahn in Betracht gezogen werden.


Der Spitzname "The Tube" kommt aus dem Rundrohr-wie Tunnel, durch die die Züge fahren. Northern Line-Zug Verlassen eines Tunnels Mund nördlich von Hendon Central Station.

London Transport
In 1933 wurde das Kombinat wurden die Metropolitan und alle kommunalen und unabhängigen Bus und Straßenbahn Unternehmen in London von der Zentralregierung erforderlich, um in eine neue London Passenger Transport Board (LPTB), ein sich selbst tragender und subventionierten öffentlich-rechtliche Körperschaft, die ins Leben anging zusammenführen 1. Juli 1933. Die LPTB wurde bald bekannt für kurze wie London Transport (LT).
Kurz nachdem es erstellt wurde, begann LT, den Prozess der Integration der U-Bahn von London in einem einzigen Netzwerk. All die einzelnen Bahnen wurden als "Linien" innerhalb des Systems umbenannt: die erste LT-Version von Beck Karte featured die District Line, der Bakerloo Line, die Piccadilly Line, die Edgware, Highgate und Morden Line, die Metropolitan Line, Metropolitan Line ( Great Northern & City Section), der East London Line und die Central London Line. Die kürzere Namen Central Line und Northern Line wurden für zwei Linien im Jahr 1937 angenommen. Die Waterloo & City Line war ursprünglich nicht enthalten, da es noch von einem Haupt-line Bahn und nicht Teil des LT Besitz, wurde aber auf der Karte in einem weniger prominenten Stil hinzugefügt, auch im Jahr 1937. LT kündigte einen Plan für den Ausbau und die Modernisierung des Netzes berechtigt, die New Works-Programm, das die Ankündigung von Verbesserungsvorschlägen für die Metropolitan Line gefolgt war. Diese bestand aus Plänen, einige Zeilen erstrecken, zu übernehmen den Betrieb der anderen von den wichtigsten Online-Eisenbahngesellschaften und um das gesamte Netzwerk zu elektrifizieren. In den 1930er und 1940er Jahren wurden mehrere Abschnitte von Haupt-line Bahn in Mantellinien der U-Bahn-System umgewandelt. Der älteste Teil der heutigen U-Bahn-Netz ist die Central Line zwischen Leyton und Loughton, die als Eisenbahn eröffnet hatte sieben Jahre vor der U-Bahn selber.

LT versuchte auch Strecken, die einen erheblichen finanziellen Verlust gemacht aufzugeben. Bald nach der LPTB begonnen Betriebssystem, Dienstleistungen für Verney Junction und Brill auf der Metropolitan Railway wurden beendet. Die umbenannte Metropolitan Line Nordterminus damit becameAylesbury.
Der Ausbruch des Zweiten Weltkriegs verzögert alle Erweiterungskarten Systeme. Ab Mitte 1940 führte die Blitz die Verwendung von vielen U-Bahnstationen als Unterschlupf bei Luftangriffen und Übernachtung. The Underground half über 200.000 Kinder auf dem Land zu entkommen und geschützt weitere 177.500 Menschen. Die Behörden zunächst versucht zu entmutigen und verhindern, dass Menschen schlafen in der Röhre durch die überfüllten sanitären Bedingungen und die Gefahr von Unfällen von Menschen fallen den Plattformen oder sich betroffen von den noch in Betrieb Züge, aber sie später versorgt 22.000 Kojen, Latrinen, und Catering-Einrichtungen. Nach einiger Zeit gab es sogar spezielle Stationen mit Bibliotheken und Klassenzimmer für Abendkurse. Später im Krieg, wurden acht London Tief-Unterstände unter Stationen aufgebaut, angeblich um als Unterschlupf (jeweils Tief-shelter könnten 8.000 Menschen halten) verwendet werden, obwohl Pläne waren an Ort und Stelle, um sie für eine neue Express-Linie parallel konvertieren, um die Northern Linie nach dem Krieg. Einige Stationen (heute meist stillgelegten) wurden in Ämtern umgesetzt: zum Beispiel Down Street wurde für das Hauptquartier der Eisenbahn Executive Committee verwendet und wurde auch für die Sitzungen des War Cabinet verwendet, bevor die Cabinet War Rooms wurden abgeschlossen; [29] Brompton Straße wurde als Kontrolle Raum für Flak eingesetzt und die Überreste von der Oberfläche Gebäude sind immer noch von der Londoner Universität Royal Naval Unit (URNU) und der Universität London Air Squadron (ULAS) verwendet.
Nach dem Krieg war eine der letzten Amtshandlungen des LPTB um grünes Licht zu geben für die Fertigstellung der verschoben Central Line Extensions. Die westliche Erweiterung West Ruislip wurde im Jahr 1948 abgeschlossen, und die östliche Erweiterung Epping im Jahr 1949, die Single-Line-Zweig von Epping um Ongar wurde übernommen und elektrifiziert 1957.
Lüftung
Im Sommer können die Temperaturen auf Teile des U-Bahn unbequem wegen seiner tiefen und schlecht belüfteten Tunnelröhren; so hohen Temperaturen wie 47 ° C (117 ° F) wurden in der 2006 europäische Hitzewelle berichtet [55] Ein Versuch einer. Grundwasser Kühlsystem in Victoria Station erfolgte in den Jahren 2006 und 2007, um festzustellen, ob ein solches System wäre machbar und effektiv in der weit verbreiteten Einsatz zur Kühlung des Underground. Es gibt Plakate an der U-Bahn-Netz Beratung Passagiere eine Flasche Wasser tragen zu helfen, einen kühlen Kopf bewahren. [56] Die neue S Stock Züge mit Klimaanlage sind derzeit auf der Metropolitan Line eingeführt und sind aufgrund später auf dem Kreis eingeführt werden , District und Hammersmith & City Linien. [57]


Hindi


आपरेशन
शुरू हुआ 10 आपरेशन 1863 जनवरी

लंदन भूमिगत (अक्सर भूमिगत करने के लिए छोटा) यूनाइटेड किंगडम में एक रैपिड ट्रांजिट सिस्टम है, ग्रेटर लंदन का एक बड़ा हिस्सा और बकिंघमशायर, Hertfordshire और एसेक्स के कुछ भागों की सेवा. यह भूमिगत रेलवे की दुनिया में सबसे पुराना अनुभाग, जो 1863 में खोला और अब सर्किल का हिस्सा है, हैमरस्मिथ और शहर और महानगर लाइनों शामिल है, [3] और 1 के लिए विद्युत ट्रेनों को संचालित करने के लिए, 1890 में, अब लाइन का हिस्सा उत्तरी लाइन [4] लंदन भूमिगत का सबसे पुराना वर्गों 10 जनवरी, 2013 को आपरेशन के 150 साल पूरा किया. [5]
भूमिगत प्रणाली भी बोलचाल की भाषा में ट्यूब के रूप में जाना जाता है. आज के रूप में आमतौर पर दोनों लंदन और सबसे अधिक आधिकारिक प्रचार में इस्तेमाल किया है, इस अवधि के पूरे सिस्टम को गले लगाती है. [6] यह मूल रूप से एक छोटे और अधिक परिपत्र पार अनुभाग की गाड़ियों के साथ केवल गहरे स्तर लाइनों के लिए आवेदन किया है, और उन्हें अलग में सेवा की "कट और कवर उप सतह से लाइनों है कि पहला और मूल रूप से इस्तेमाल भाप इंजनों का निर्माण किया गया.
वर्तमान लंदन भूमिगत नेटवर्क के पहले लाइनों विभिन्न निजी कंपनियों द्वारा बनाया गया था. वे 1933 में एक एकीकृत परिवहन व्यवस्था का हिस्सा बन गया जब लंदन यात्री परिवहन (LPTB) बोर्ड या लंदन परिवहन बनाया गया था. भूमिगत नेटवर्क 1985 में एक अलग इकाई है, जब ब्रिटेन सरकार लंदन भूमिगत लिमिटेड (LUL) बनाया गया. [7] 2003 के बाद से LUL परिवहन की एक पूर्ण स्वामित्व वाली सहायक कंपनी लंदन (टीएफएल), सांविधिक निगम की सबसे पहलुओं के लिए जिम्मेदार के लिए किया गया है ग्रेटर लंदन में परिवहन प्रणाली, जो एक बोर्ड और एक लंदन के मेयर द्वारा नियुक्त आयुक्त के द्वारा चलाया जाता है. [8]
भूमिगत 270 स्टेशनों में कार्य करता है और ट्रैक के 402 किलोमीटर (250 मील) है, जिनमें से 45 फीसदी भूमिगत है [9] यह मार्ग मील की दूरी के मामले में दुनिया में चौथा सबसे बड़ा मेट्रो प्रणाली के बाद सियोल मेट्रोपोलिटन सबवे, theShanghai है. मेट्रो और बीजिंग सबवे. [10] यह भी एक स्टेशनों की सबसे बड़ी संख्या है. 2007 में, एक अरब से अधिक यात्री यात्रा दर्ज किया गया, [11] और / 12 2011 वर्ष में यात्रियों की संख्या 1.2 अरब के तहत सिर्फ यह यूरोप में तीसरा सबसे व्यस्त मेट्रो प्रणाली बनाने थे, मास्को और पेरिस के बाद. ट्यूब लंदन के लिए एक अंतरराष्ट्रीय प्रतीक है, ट्यूब मानचित्र के साथ एक डिजाइन क्लासिक माना जाता है, दुनिया भर में कई अन्य परिवहन नक्शे प्रभावित. बढ़ाया टीएफएल रेल नेटवर्क के हिस्से के रूप में और मानक ट्यूब नक्शे के अनुसार, आमतौर पर लंदन भूमिगत Docklands लाइट (DLR) रेलवे, लंदन ओवरग्राउंड, और अमीरात एयर लाइन को शामिल करने के लिए माना जाता है.
वर्तमान में, लंदन भूमिगत पर परिचालन व्यय का 86% यात्री किरायों से आच्छादित है. [12] लगभग सभी लंदन भूमिगत रेल वर्तमान में एयर कंडीशनिंग, जो नेटवर्क गर्मियों में बहुत गर्म हो जाता है की कमी है, हालांकि योजना को कम करने के लिए जिस तरह के तहत कर रहे हैं नई वातानुकूलित गाड़ियों और अन्य योजनाओं के साथ इस समस्या को [13] इंजीनियरिंग 2010-2012 उन्नयन योजना के तहत किए गए कार्यों की वजह से लाइनों सप्ताहांत के दौरान नियमित रूप से बंद कर दिया गया. [14] जून 2012 में यह घोषणा की गई कि स्टेशनों के साथ नेटवर्क Wifi कवरेज मिल जाएगा. [15]


इतिहास

लंदन भूमिगत का इतिहास: मुख्य लेख
यूनाइटेड किंगडम में रेलवे निर्माण 19 वीं सदी की शुरुआत में शुरू हुआ, और छह रेलवे टर्मिनल 1854 तक किया गया था लंदन के केंद्र के बाहर बनाया गया: लंदन ब्रिज, यूस्टन, Paddington, किंग्स क्रॉस, Bishopsgate andWaterloo [16] इस बिंदु पर ही. Fenchurch स्ट्रीट स्टेशन लंदन के वास्तविक शहर में स्थित था. शहर और आसपास के क्षेत्रों में यातायात भीड़ इस अवधि में काफी वृद्धि हुई है, आंशिक रूप से रेल यात्रियों के लिए जरूरत के लिए सड़क मार्ग से शहर के केंद्र में उनकी यात्रा को पूरा करने के लिए कारण. mainline टर्मिनलों के साथ लंदन के सिटी लिंक के लिए एक भूमिगत रेलवे के निर्माण का विचार पहली बार 1830 के दशक में प्रस्तावित किया गया है, लेकिन यह 1850 के दशक जब तक नहीं था कि विचार गंभीरता से यातायात भीड़ के लिए एक समाधान के रूप में लिया गया था. [16]
[संपादित करें] पहले भूमिगत रेलवे
1855 में संसद के एक अधिनियम के किंग्स क्रॉस जो मेट्रोपोलिटन रेलवे के रूप में कहा जा रहा था के माध्यम से पेडिंगटन स्टेशन और Farringdon स्ट्रीट के बीच एक भूमिगत रेलवे के निर्माण का अनुमोदन पारित किया गया था. ग्रेट वेस्टर्न रेलवे (GWR) इस परियोजना के लिए वित्तीय समर्थन दिया था जब यह सहमति हुई थी कि एक जंक्शन Paddington में mainline टर्मिनस के साथ भूमिगत रेलवे को जोड़ने का निर्माण किया जाएगा. GWR भी नए भूमिगत रेलवे के लिए विशेष गाड़ियों की डिजाइन करने के लिए सहमत हो.

धन की कमी कई वर्षों के लिए निर्माण में देरी की. यह चार्ल्स पीयरसन, जो लंदन निगम के शहर में सॉलिसिटर समय पर किया गया था कि इस परियोजना के सभी तरह के तहत मिला की पैरवी की वजह से बड़े पैमाने पर किया गया था. Pearson लंदन में कई वर्षों के लिए एक भूमिगत रेलवे के विचार का समर्थन किया था. वह जो उपनगरों में नए आवास के द्वारा प्रतिस्थापित किया जाएगा मैली मलिन बस्तियों के विध्वंस की वकालत की, नई रेलवे परिवहन शहर के केंद्र में अपने काम के स्थानों के लिए प्रदान करेगा. हालांकि उन्होंने सीधे महानगर रेलवे के संचालन में शामिल नहीं किया गया था, वह व्यापक रूप से एक भूमिगत रेलवे की अवधारणा के पीछे जल्द से जल्द visionaries के रूप में माना जाता है. और 1859 में यह Pearson था जो लंदन निगम के शहर के लिए राजी करने के लिए योजना निधि में मदद. काम अंत में +१८६० फरवरी में मुख्य इंजीनियर जॉन Fowler के मार्गदर्शन के तहत शुरू किया. Pearson मृत्यु से पहले काम पूरा कर लिया गया.
महानगर रेलवे +१,८६३ जनवरी 9 पर खोला [7] (आम जनता अगले दिन भर्ती), और खोलने के कुछ महीनों के भीतर एक दिन +२६००० यात्रियों पर ले जाने [17] हैमरस्मिथ और सिटी Railwaywas पर 13 जून 1864 हैमरस्मिथ के बीच खोला और Paddington. सेवाएं शुरू द्वारा हैमरस्मिथ और Farringdon स्ट्रीट के बीच GWR संचालित करते थे. महानगर सेवा अप्रैल 1865 पर लिया था. 23 दिसम्बर 1865 को मेट्रोपोलिटन MOORGATE स्ट्रीट पूर्वी विस्तार खोला. दशक बाद में अन्य शाखाओं स्विस कॉटेज के लिए खोल दिए गए थे, दक्षिण Kensington और एडिसन रोड, केंसिंग्टन (केंसिंग्टन ओलंपिया के रूप में जाना जाता है). रेलवे ने शुरू में दोहरी गेज था, है GWR ब्रॉड गेज रोलिंग स्टॉक के रूप में के रूप में अच्छी तरह से अधिक व्यापक रूप से इस्तेमाल किया मानक गेज स्टॉक के उपयोग की अनुमति है. साथ असहमति GWR के बाद रेलवे से वापस अपने सभी शेयर 1863 में मानक गेज करने के लिए स्विच मेट्रोपोलिटन मजबूर GWR. इन मतभेदों के बाद समझौता हो गया. ब्रॉड गेज रेल गाड़ियों के लिए मार्च 1869 में महानगर पर चलाने के लिए रह गए हैं.
24 दिसम्बर 1868 में, महानगर जिला रेलवे दक्षिण Kensington और वेस्टमिंस्टर के बीच महानगर रेलवे और carriages का उपयोग शुरू कर दिया. कंपनी है, जो जल्दी ही "जिला" के रूप में जाना जाता हो गया है पहली बार 1864 में शामिल किया गया था करने के लिए महानगर के साथ संयोजन के रूप में लंदन के आसपास एक इनर सर्कल रेलवे को पूरा करने के लिए. यह दोनों एक इनर सर्कल लाइन और आउटर सर्कल लाइन के निर्माण के लिए एक योजना का हिस्सा था.
एक भयंकर प्रतिद्वंद्विता जल्द ही जिला और महानगर के बीच विकसित किया है. यह गंभीर रूप से इनर सर्कल के पूरा होने में देरी के रूप में दोनों कंपनियों के उपनगरों में अधिक आकर्षक रेलवे का निर्माण competed. लंदन और उत्तर पश्चिम रेलवे (LNWR) ब्रॉड स्ट्रीट से विल्सडेन जंक्शन, एडिसन रोड और 1872 में अर्ल हवेली हाउस कोर्ट के माध्यम से इसकी बाहरी सर्किल सेवा चलने लगे. इनर सर्कल महानगर और जिला संयुक्त रूप से सेवाएं चलाने के साथ 1884 तक पूरा नहीं किया गया. इस बीच, 1870 में जिला वेस्ट ब्रॉम्पटन और Blackfriars के बीच अपने मार्ग समाप्त हो गया था, दक्षिण केंसिंग्टन में महानगर के साथ एक साथ विनिमय. 1877 में, हैमरस्मिथ से रिकमंड करने के लिए अपने स्वयं के गाड़ियों को चलाने के लिए एक लाइन मूल रूप से 1869 में लंदन और दक्षिण पश्चिम रेलवे (LSWR) द्वारा खोला पर शुरू हुआ. जिला तो Turnham ग्रीन से 1879 में ईलिंग एक नई लाइन खोला [18] और Fulham करने के लिए 1880 में अपने वेस्ट ब्रोम्प्टन शाखा बढ़ाया. इसी दशक के दौरान महानगर के उत्तर - पश्चिम में हैरो पर हिल स्टेशन बढ़ाया गया था.
जल्दी सुरंगों मुख्य रूप से कट और कवर विधि का उपयोग खोदा गया था. यह बड़े पैमाने पर व्यवधान उत्पन्न, और सतह पर कई संपत्तियों के विध्वंस की आवश्यकता है. पहली गाड़ियों भाप hauled थे, सतह के लिए प्रभावी वेंटिलेशन की आवश्यकता है. मार्ग पर विभिन्न बिंदुओं पर वेंटिलेशन शाफ्ट इंजन भाप निष्कासित करने और सुरंगों में ताजा हवा लाने की अनुमति दी. ऐसा ही एक वेंट Leinster गार्डन, W2 पर है. [19] क्या अभी भी एक समृद्ध सड़क में दृश्य विशेषताओं के संरक्षण, एक पांच फुट मोटी (1.5 मीटर) ठोस बहाना करने के लिए एक वास्तविक घर मुखभाग समान का निर्माण किया गया था.
7 दिसम्बर 1869 को लंदन ब्राइटन, और दक्षिण तट रेलवे (पौंड और SCR) Wapping और नई क्रॉस गेट के बीच ईस्ट लंदन (ELR) रेलवे टेम्स मार्क Brunel और उनके बेटे Isambard किंगडम Brunel द्वारा निर्मित सुरंग का उपयोग, revolutionarytunnelling द्वारा सक्षम पर परिचालन शुरू कर दिया विधि ढाल. यह एक पैदल यात्री सुरंग के रूप में 1843 में खोला गया था, लेकिन 1865 में यह ELR द्वारा खरीदा गया था (छह रेलवे कंपनियों के एक संघ: ग्रेट ईस्टर्न Railway (जीईआर), लंदन, Brighton और दक्षिण तट रेलवे (पौंड और SCR), लंदन, Chatham और डोवर (LCDR) रेलवे, दक्षिण पूर्व रेलवे (एसईआर), महानगर रेलवे, और महानगर जिला रेलवे) और एक रेलवे सुरंग में परिवर्तित कर दिया गया. 1884 में जिला और महानगर लाइन पर सेवाएं संचालित करने के लिए शुरू किया.
1880 के दशक के अंत तक, भूमिगत रेलवे महानगर, हाउंस्लो, विंबलडन और व्हाईटचैपल Chesham और ईस्ट लंदन रेलवे को नई क्रॉस जिला पर पहुंच गया. 19 वीं सदी के अंत तक लंदन के बाहर दूर, महानगर लाइनों Aylesbury, Verney जंक्शन और Brill बढ़ाया था, मार्ग के साथ नए उपनगरों, बाद में मेट्रो भूमि के रूप में कंपनी द्वारा प्रचारित बनाने. के रूप में देर से 1930 के दशक के रूप में कंपनी की महत्वाकांक्षा एक शहरी रेलवे के बजाय एक मुख्य लाइन के रूप में विचार करने के लिए बनाए रखा.


उपनाम "ट्यूब" परिपत्र के माध्यम से जो ट्यूब की तरह गाड़ियों पर्यटन सुरंगों से आता है. उत्तरी लाइन ट्रेन एक सुरंग के मुंह बस हेंडन सेंट्रल स्टेशन के उत्तर छोड़.

लंदन परिवहन
केन्द्रीय सरकार द्वारा 1933 में गठबंधन, महानगर और नगर निगम और स्वतंत्र बस और लंदन में ट्राम उपक्रमों के लिए आवश्यक थे करने के लिए एक नई लंदन यात्री परिवहन बोर्ड (LPTB), एक स्वावलंबी और unsubsidised सार्वजनिक निगम है जो अस्तित्व में आया में विलय 1 जुलाई +१,९३३. LPTB जल्द ही लंदन परिवहन (एलटी) के रूप में कम करने के लिए जाना जाता है बन गया.
फौरन बाद इसे बनाया गया था, लेफ्टिनेंट एक नेटवर्क में लंदन की भूमिगत रेलवे को एकीकृत करने की प्रक्रिया शुरू की. सभी अलग रेलवे प्रणाली के भीतर "लाइनों" के रूप में नाम दिया गया: बेक नक्शा 1 लेफ्टिनेंट संस्करण जिला लाइन, Bakerloo रेखा, Piccadilly लाइन, Edgware Highgate, और Morden रेखा, महानगर रेखा, महानगर रेखा विशेषताओं ( ग्रेट उत्तरी और धारा), ईस्ट लंदन लाइन, और सेंट्रल लंदन लाइन. छोटे नाम सेंट्रल लाइन और उत्तरी लाइन दो लाइनों के लिए 1937 में अपनाया गया था. वाटरलू और सिटी लाइन मूल रूप से शामिल नहीं किया गया है के रूप में यह अभी भी एक रेलवे मुख्य लाइन और लेफ्टिनेंट का हिस्सा नहीं द्वारा स्वामित्व में था, लेकिन एक कम प्रमुख शैली में 1937 में भी नक्शे में जोड़ा. लेफ्टिनेंट नई निर्माण कार्यक्रम, जो मेट्रोपोलिटन लाइन के लिए सुधार प्रस्तावों की घोषणा के बाद किया था हकदार नेटवर्क के विस्तार और आधुनिकीकरण के लिए एक योजना की घोषणा की. यह कुछ लाइनों का विस्तार करने के लिए, पर मुख्य लाइन रेलवे कंपनियों से दूसरों के आपरेशन ले, और पूरे नेटवर्क विद्युतीकरण योजना के शामिल थे. 1930 और 1940 के दशक के दौरान मुख्य लाइन रेलवे के कई वर्गों भूमिगत प्रणाली की सतह लाइनों में परिवर्तित किया गया. आज भूमिगत नेटवर्क का सबसे पुराना हिस्सा Leyton और Loughton, जो रेलवे के रूप में खोला सात साल पहले ही भूमिगत के बीच सेंट्रल लाइन है.

लेफ्टिनेंट भी मार्गों जो एक महत्वपूर्ण वित्तीय नुकसान बनाया त्याग की मांग की. इसके तुरंत बाद LPTB Verney जंक्शन ऑपरेटिंग सेवाएं शुरू कर दिया है और को मेट्रोपोलिटन रेलवे पर Brill समाप्त हो गया. नाम मेट्रोपोलिटन रेखा उत्तरी इस तरह becameAylesbury टर्मिनस.
द्वितीय विश्व युद्ध के फैलने के सभी विस्तार योजनाओं में देरी. मध्य 1940 से, ब्लिट्ज आश्रयों के रूप में कई भूमिगत स्टेशनों के हवाई हमलों और रात भर के दौरान उपयोग करने के लिए नेतृत्व किया. भूमिगत मदद की 200,000 से अधिक बच्चों को देश के लिए भागने की और एक और 177,500 लोगों को आश्रय. अधिकारियों को शुरू करने के लिए हतोत्साहित और भीड़ भरे स्वच्छता की स्थिति और प्लेटफार्मों से गिरने या अभी भी ऑपरेटिंग गाड़ियों द्वारा हिट हो रही लोगों की दुर्घटनाओं के जोखिम के कारण ट्यूब में सोने से लोगों को रोकने की कोशिश की, लेकिन वे बाद में 22,000 bunks, शौचालयों की आपूर्ति की है, और सुविधाओं खानपान. एक समय के बाद रात कक्षाओं के लिए पुस्तकालयों और कक्षाओं के साथ यहां तक ​​कि विशेष स्टेशनों थे. युद्ध में बाद में, स्टेशनों के तहत आठ लंदन गहरे स्तर आश्रयों का निर्माण किया गया, जाहिरा तौर पर आश्रयों (प्रत्येक शरण गहरे स्तर 8,000 लोगों को पकड़ सकता है) के रूप में इस्तेमाल किया जा सकता है हालांकि योजना जगह में थे उन्हें एक नई एक्सप्रेस लाइन के लिए उत्तरी समानांतर परिवर्तित युद्ध के बाद लाइन. कुछ स्टेशनों (अब ज्यादातर disused) सरकारी कार्यालयों में परिवर्तित किया गया: उदाहरण के लिए, सड़क रेलवे कार्यकारी समिति के मुख्यालय के लिए इस्तेमाल किया गया था और युद्ध कैबिनेट की बैठकों के लिए भी इस्तेमाल किया गया था से पहले मंत्रिमंडल युद्ध कमरे में पूरा किया गया, [29] ब्रॉम्पटन रोड विमान भेदी तोपों के लिए एक नियंत्रण कक्ष के रूप में इस्तेमाल किया गया था और सतह इमारत के अवशेष अभी भी लंदन विश्वविद्यालय के रॉयल नेवल यूनिट (URNU) और विश्वविद्यालय लंदन एयर स्क्वाड्रन (उलास) द्वारा किया जाता है.
युद्ध के बाद, एक LPTB के अंतिम कृत्यों के स्थगित सेंट्रल लाइन एक्सटेंशन के पूरा करने के लिए जाना आगे देने के लिए किया गया था. पश्चिम Ruislip पश्चिमी विस्तार 1948 में पूरा किया गया था, और 1949 में Epping पूर्वी विस्तार, Ongar के लिए Epping से शाखा एकल लाइन पर ले लिया गया था और 1957 में विद्युतीकृत.
वेंटिलेशन
गर्मियों में, भूमिगत के कुछ हिस्सों पर तापमान असहज अपनी गहरी और खराब हवादार ट्यूब सुरंगों की वजह बन सकता है, के रूप में 47 के रूप में उच्च तापमान ° C (117 ° F) 2006 के यूरोपीय गर्मी की लहर में सूचित किया गया [55] के एक परीक्षण. भूजल शीतलन प्रणाली विक्टोरिया स्टेशन में 2006 और 2007 में जगह ले ली के लिए तय है कि एक ऐसी प्रणाली संभव है और भूमिगत ठंडा करने के लिए बड़े पैमाने पर उपयोग में प्रभावी होगा. भूमिगत नेटवर्क पर पोस्टर यात्रियों को सलाह देने के लिए पानी की एक बोतल ले जाने के लिए मदद शांत रखने के लिए कर रहे हैं. [56] वर्तमान में एयर कंडीशनिंग के साथ नए शेयर गाड़ियों मेट्रोपोलिटन लाइन पर शुरू की जा रही है, और बाद में सर्किल पर शुरू होने की वजह से कर रहे हैं , जिला और हैमरस्मिथ और सिटी लाइनों. [57]

Rusian


Операция
Начал свою работу 10 января 1863

Лондонское метро (часто сокращается до Underground) является скоростная транспортная система в Соединенном Королевстве, обслуживающих большую часть Большого Лондона и некоторых частях Бакингемшир, Хартфордшир и Эссекс. Она включает в старой части подземной железной дороги в мире, который открылся в 1863 году и в настоящее время является частью Circle, Hammersmith & City, и митрополит линий; [3], на первой линии работают электропоезда, в 1890 году, в настоящее время часть Северная линия [4]. старейшей участков в лондонском метро завершено 150 лет операциях по 10 января 2013 года. [5]
Подземная система также известна как метро. Как обычно используется сегодня как по лондонцев и в большинстве официальных гласности, этот термин охватывает всю систему. [6] Первоначально она применяется только к глубокой линии уровня с поездами меньше и более круглое поперечное сечение, и служил, чтобы отличить их от суб-поверхность "вырезать и крышку" линии, которые были построены первый и первоначально использовались паровозы.
Ранее линий настоящего лондонского метрополитена были построены различные частные компании. Они стали частью единой транспортной системы в 1933 году, когда пассажирского транспорта Лондона совета (LPTB) или London Transport был создан. Подпольную сеть стала отдельной компании, в 1985 году, когда правительство Великобритании создали Лондонское метро Limited (LUL). [7] С 2003 года LUL была дочерней компании Транспорт для Лондона (TfL), уставными корпорации ответственны за большинство аспектов транспортной системы Большого Лондона, который находится в ведении совета и комиссар назначается мэром Лондона. [8]
Подземные служит 270 станций и имеет 402 километров (250 миль) пути, 45 процентов из которых находятся под землей. [9] Это четвертый по величине система метро в мире с точки зрения миль маршрута, после Сеула метро, ​​theShanghai Метро и Метро Пекина. [10] Она также имеет одну из крупнейших число станций. В 2007 году более одного миллиарда пассажирских перевозок были записаны, [11] и в этом году 2011/12 числа пассажиров было чуть меньше 1200 миллионов делает его третьим по загруженности метро в Европе после Москвы и Парижа. Трубка международных значок в Лондоне, с трубкой карте, считается классикой дизайна, то, повлиял на многих других картах транспорта во всем мире. В рамках расширенного TfL железнодорожной сети и на стандартной карте трубки, в лондонском метро, ​​как правило, считается включить Docklands Light Railway (DLR), Лондон надземных и линии Эмиратов Air.
В настоящее время, 86% эксплуатационных расходов в лондонском метро покрывает пассажирских тарифов. [12] Почти все лондонском метро поезда в настоящее время нет кондиционера, что приводит к сети становится очень жарко летом, хотя планы, направленные на смягчение эту проблему с новыми кондиционерами поезда и другие схемы. [13] Из-за инженерные работы, проводимой в рамках плана обновления 2010-2012, линии были закрыты регулярно в выходные дни. [14] В июне 2012 года было объявлено, что станции вдоль Сеть получит Wi-Fi покрытие. [15]


История

Основная статья: История лондонского метро
Строительство железных дорог в Великобритании началась в начале 19-го века, и шесть вокзалов были построены в непосредственной близости от центра Лондона к 1854. London Bridge, Euston, Paddington, Кингс-Кросс, Bishopsgate andWaterloo [16] На данный момент, только Фенчерч-стрит станция была расположена в самом лондонском Сити. Пробки на дорогах в городе и прилегающих районах значительно увеличилось в этот период, отчасти в связи с необходимостью для железнодорожных путешественников, чтобы завершить свое путешествие в центр города по дороге. Идея строительства подземной железной дороги, чтобы связать Лондон с магистральным терминалам была впервые предложена в 1830-х годах, но оно не было до 1850-х годов, что идея была серьезно в качестве решения заторов на дорогах. [16]
[Править] Первые подземные железные дороги
В 1855 году закон был принят парламентом утверждении строительство подземной железной дороги между вокзалом Паддингтон и Farringdon улицы через Кингс-Кросс, который должен был быть назван митрополитом железной дороги. Great Western Railway (GWR) оказал финансовую поддержку проекту, когда было решено, что переход будет построен связи метрополитена с магистральным терминала в Paddington. GWR также договорились разработать специальные поезда для новой подземной железной дороги.

Нехватка средств задерживается строительство на несколько лет. Это было во многом связано с лоббированием Карла Пирсона, который был адвокат в лондонском Сити корпорации в то время, что этот проект был запущен на всех. Пирсон поддержал идею подземной железной дороги в Лондоне в течение нескольких лет. Он выступал за снос антисанитарных трущобах, которые будут заменены на новые размещение в пригороде, новая железная дорога будет предоставлять услуги по перевозке к месту работы в центре города. Хотя он никогда не был непосредственно вовлечен в функционирование железнодорожного митрополита, он по праву считается одним из самых ранних мечтателей за концепцию подземной железной дороги. И в 1859 году он был Пирсон, который убедил лондонского Сити корпорации, чтобы помочь финансировать схему. Работы, наконец, началось в феврале 1860 года под руководством главного инженера Джона Фаулера. Пирсон умер до того, как работа была завершена.
Железнодорожный митрополит открылся 9 января 1863 [7] (широкая общественность признала следующий день), и нес более 26000 пассажиров в день в течение нескольких месяцев после открытия. [17] Хаммерсмит и Сити Railwaywas открыт 13 июня 1864 между Hammersmith и Paddington. Услуги были первоначально управляется GWR между Хаммерсмит и Farringdon, ул. К апрелю 1865 года митрополит взял на службу. На 23 декабря 1865 восточное продолжение митрополита в Moorgate стрит открылась. Несколькими годами позже других отраслей были открыты швейцарским Cottage, South Kensington и Addison Road, Kensington (теперь известный как Kensington Olympia). Железная дорога была первоначально двойного датчика, что позволяет использовать GWR в широкой колеи подвижного состава, а также более широко используемый стандарт колеи акций. Разногласия с GWR вынуждены митрополита, чтобы перейти к стандартной колеи в 1863 году после того, как GWR снял все свои акции от железной дороги. Эти различия были позже улажены. Широкой колеи поезда перестали работать на митрополита марта 1869.
24 декабря 1868 года, столичного округа Железнодорожный начал работать между South Kensington и Вестминстерское использованием митрополит железнодорожные поезда и вагоны. Компания, которая вскоре стала известна как "округ", был впервые включен в 1864 году для завершения внутренней железнодорожной круг вокруг Лондона в сочетании с митрополитом. Это было частью плана строительства и внутренней линией круг и внешнюю линию круга.
Ожесточенное соперничество вскоре сложились между округом и митрополита. Это серьезно задерживается завершение Inner Circle, как две компании конкурировали построить более прибыльным железных дорог в Подмосковье. Лондон и Северо-Западной железной дороги (LNWR) побежал его внешний круг услуг от Брод-стрит через Willesden Junction, Addison Road и Эрл Корт в Mansion House в 1872 году. Inner Circle не было завершено до 1884 года, с митрополитом и округа совместно запущенных служб. В то же время, округ закончил свой маршрут между West Brompton и Blackfriars в 1870 году, с развязки с митрополитом в Южном Кенсингтоне. В 1877 году он начал свой бег поезда из Hammersmith в Ричмонде, на линии первоначально открыт в Лондоне и Юго-Западной железной дороги (LSWR) в 1869 году. Район затем открыл новую линию от Turnham Зеленый Илинг в 1879 году [18] и продлил ее West Brompton филиал в Фулхэм в 1880 году. За то же десятилетие митрополит был продлен до Харроу-на-Hill станции на северо-запад.
Первые туннели были вырыты в основном с помощью вырезания и открытым способом. Это вызвало распространенное нарушение, и требует сноса многие свойства на поверхности. Первые поезда пара тяги, требующих эффективной вентиляции на поверхности. Вентиляционных шахт в различных точках маршрута позволило двигателей изгнать пара и принести свежий воздух в туннелях. Одним из таких вентиляционных находится в Leinster Gardens, W2. [19] Для сохранения визуальных характеристик в том, что по-прежнему богатые улицы, пять футов толстые (1,5 м) бетон фасад был построен, чтобы напомнить подлинную фасада дома.
7 декабря 1869 г. Лондон, Брайтон и Южное побережье железной дороги (LB и SCR) начал работу между Wapping и New Cross Gate на востоке Лондона железной дороги (ELR) с использованием туннеля Темзы построен Marc Brunel и его сын Isambard Kingdom Brunel, включен по revolutionarytunnelling оградить метод. Это был открыт в 1843 году в качестве пешеходного туннеля, но в 1865 году она была куплена ELR (консорциум шести железнодорожных компаний: Great Eastern Railway (GER), Лондон, Брайтон и Южное побережье железной дороги (LB и SCR), Лондон, Chatham и Dover железной дороги (LCDR); Юго-Восточной железной дороги (SER); метрополитена, а также столичного округа Железнодорожный) и преобразуется в железнодорожном туннеле. В 1884 году округ и митрополит начал действовать услуг на линии.
К концу 1880-х годов, подземных железных дорог достигла Chesham на митрополита, Hounslow, Уимблдон и Whitechapel на округа и нового креста на востоке Лондона железной дороги. К концу 19-го века, Метрополитен продлил ее линии далеко за пределами Лондона в Эйлсбери, верни Junction и Брилл, создание новых пригородов по маршруту, позже огласку компании, как Metro-земля. Еще в 1930-х годах компания сохранила амбиции должны быть рассмотрены в качестве основной линии, а не городской железной дороги.


Прозвищем "Труба" происходит от круглой трубы типа туннелей, через которые поезда путешествия. Северная линия поезда оставив туннеля рот к северу от станции Hendon Central.

London Transport
В 1933 году комбинат, митрополита и всех муниципальных и независимых автобусных и трамвайных предприятиях в Лондоне должны были центральным правительством, чтобы влиться в новый Лондоне пассажирского транспорта совета (LPTB), самонесущие и unsubsidised общественные корпорации, которая появилась на свет на 1 июля 1933. LPTB вскоре стало известно короткие London Transport (LT).
Вскоре после того, как он был создан, LT начал процесс интеграции метрополитена Лондона в единую сеть. Все отдельные железные дороги были переименованы в "линии" в рамках системы: первая версия LT карты Бек признакам район линии, линии Bakerloo, линия Piccadilly, Edgware, Highgate и Morden линии, митрополит линии, митрополит Line ( Great Northern & City секция), линия East London и Центральной линии Лондон. Короткие имена центральной линии и Северной линии были приняты в течение двух линий в 1937 году. Waterloo & City Line изначально не было включено, как это было до сих пор принадлежат магистральные железнодорожные и не является частью LT, но был добавлен на карту в менее известных стилей, а также в 1937 году. LT объявили схему для расширения и модернизации сети под названием Новая программа работ, которые последовали за объявлением предложения по улучшению митрополит Line. Он состоял из планов по расширению несколько строк, чтобы взять на себя работу других от магистральных железнодорожных компаний, а также электрификация всей сети. В 1930-е и 1940-е годы, несколько секций магистральных железнодорожных были преобразованы в открытые линии метрополитена. Самая старая часть подземных сетей сегодня является центральной линии между Лейтон и Loughton, которая открылась в железнодорожном семь лет до подземного себя.

LT также стремились отказаться от маршрутов, которые сделали значительные финансовые потери. Вскоре после LPTB начал работать, услуги Верни Junction и Брилл на метрополитена были прекращены. Северная линия переименованной митрополита конца таким образом, becameAylesbury.
Начавшаяся Вторая мировая война задерживается все схемы расширения. С середины-1940, Blitz привело к использованию многих станций метро в приютах во время воздушных налетов и ночи. Подземные помогла более 200.000 детей бежать в деревню и другой защищенной 177500 человек. Власти поначалу пытались препятствовать и мешать людям спать в трубе из-за переполненных санитарных условий и риск несчастных случаев люди падают с платформы или получить удар по все еще операционной поезда, но позже они поставляются 22000 нары, уборные, и предприятий общественного питания. Через некоторое время появились даже специальные станции с библиотеками и классы для вечерних занятий. Позже во время войны, восемь Лондоне глубоком уровне приюты были построены по станциям, якобы для использования в качестве укрытий (каждый глубоком уровне приют мог держать 8000 человек), хотя планы были на месте, чтобы преобразовать их для новой линии экспресс параллельно Северной линии после войны. Некоторые станции (сейчас в основном заброшенные) были преобразованы в государственные учреждения: например, Даун-стрит была использована для штаб-квартиры Исполнительного Комитета железной дороги и была также использована для заседаний военного кабинета до кабинета Номера войны были завершены; [29] Brompton Дорога была использована в качестве контрольной комнаты для зенитных орудий и останки поверхности здания до сих пор используется университетом Royal London военно-морского блока (URNU) и Университета Лондона авиационной эскадрильи (ULAS).
После войны один из последних актов LPTB было дать добро на завершение отложено Центральные расширения линии. Западные расширение на запад Ruislip было завершено в 1948 году, и восточные расширение Epping в 1949 году, одной ветки от Эппинг в Ongar были приняты и электрифицирован в 1957 году.
Вентиляция
Летом температура на части подземного может стать неудобным из-за его глубокие и плохо проветриваемых туннелей; температурах до 47 ° C (117 ° F) было зарегистрировано в 2006 году сильной жары в Европе [55] испытание. подземные воды в системе охлаждения станции Виктория состоялся в 2006 и 2007 годах определить, является ли такая система была бы возможной и эффективной широко используется для охлаждения метро. Есть плакаты в метро сети консультирование пассажиров с собой бутылку воды, чтобы помочь сохранять хладнокровие. [56] Новый S со поезда с кондиционерами в настоящее время внедряется на митрополита линии, и должны быть введены позже на окружности , районные и Hammersmith & City линий. [57]


Drift
Begynte operasjonen 10 januar 1863

The London Underground (ofte forkortet til Underground) er en rask transit system i Storbritannia, som serverer en stor del av Stor-London og noen deler av Buckinghamshire, Hertfordshire og Essex. Det inneholder den eldste delen av underjordiske jernbane i verden, som åpnet i 1863, og nå er en del av Circle, Hammersmith & City og Metropolitan linjer; [3] og den første linjen til å operere elektriske tog, i 1890, nå en del av Northern-linjen. [4] De eldste delene av London Underground fullført 150 års drift den 10. januar 2013. [5]
The Underground systemet er også folkemunne kjent som Tube. Som vanlig i dag både av London og i de fleste offisielle publisitet, omfavner dette begrepet hele systemet. [6] Den opprinnelig brukt bare til den dypt nivå linjer med tog i en mindre og mer sirkulær tverrsnitt, og tjente til å skille dem fra undergrunnen "cut-and-cover" linjer som ble bygget først og opprinnelig brukt damplokomotiver.
De tidligere linjer i denne London Underground nettverk ble bygget av ulike private selskaper. De ble en del av et integrert transportsystem i 1933 da London Passenger Transport Board (LPTB) eller London Transport ble opprettet. Den underjordiske nettverket ble en egen enhet i 1985, da den britiske regjeringen opprettet London Underground Limited (LUL). [7] Siden 2003 LUL har vært et heleid datterselskap av Transport for London (TfL), den lovpålagte selskap som har ansvaret for de fleste aspekter av transportsystemet i Greater London, som drives av et styre og en kommisjonær oppnevnt av ordføreren i London. [8]
The Underground serverer 270 stasjoner og har 402 kilometer (250 km) av sporet, 45 prosent av disse er under bakken. [9] Det er den fjerde største metro-systemet i verden i form av rute miles, etter Seoul Metropolitan Subway, theShanghai Metro og Beijing metrostasjon. [10] Det har også en av de største antall stasjoner. I 2007 ble mer enn en milliard passasjerer reiser registrert, [11] og i år 2011/12 passasjertall var i underkant av 1200 millioner og er den tredje travleste metro-systemet i Europa, etter Moskva og Paris. Røret er et internasjonalt ikon for London, med røret kartet, regnes som en designklassiker, etter å ha påvirket mange andre transportselskaper kart over hele verden. Som en del av den utvidede TfL jernbanenettet og per standard røret kartet, er London Underground vanligvis ansett for å innlemme Docklands Light Railway (DLR), London Overground og Emirates Air Line.
Foreløpig er 86% av driftsutgifter på London Underground dekket av personbiler fares. [12] Nesten alle Londons tunnelbaner i dag mangler air-condition, noe som fører til nettverket bli veldig varmt om sommeren, selv om planene er i gang for å redusere dette problemet med nye klimaanlegg tog og andre ordninger. [13] På grunn av tekniske arbeidet blir utført i henhold til 2010-2012 oppgraderingen plan, var linjer regelmessig stengt i helgene. [14] I juni 2012, ble det annonsert at stasjoner langs nettverket vil få Wifi dekning. [15]


Historie

Utdypende artikkel: History of the London Underground
Jernbane bygging i Storbritannia begynte tidlig i det 19. århundre, og seks jernbaneterminalene hadde blitt bygget like utenfor sentrum av London by 1854:. London Bridge, Euston, Paddington, Kings Cross, Bishopsgate andWaterloo [16] På dette punktet, bare Fenchurch Street stasjon lå i selve City of London. Trafikkproblemer i byen og de omkringliggende områdene hadde økt betydelig i denne perioden, blant annet på grunn av behovet for jernbane reisende å fullføre sine reiser inn til sentrum med bil. Ideen om å bygge en underjordisk jernbane å knytte City of London med mainline terminaler først hadde blitt foreslått på 1830-tallet, men det var ikke før på 1850-tallet at ideen ble tatt på alvor som en løsning på trafikkaos. [16]
[Rediger] De første undergrunnsbaner
I 1855 en Act of Parliament ble vedtatt å godkjenne byggingen av en underjordisk jernbane mellom Paddington Station og Farringdon Street via Kings Cross som var å bli kalt Metropolitan Railway. The Great Western Railway (GWR) ga finansiell støtte til prosjektet da det ble avtalt at et veikryss skulle bygges knytte de underjordiske jernbane med sin mainline endestasjonen på Paddington. Den GWR også enige om å designe spesielle tog for den nye underjordiske jernbane.

En mangel på midler forsinket byggingen i flere år. Det var hovedsakelig på grunn av lobbyvirksomhet av Charles Pearson, som var advokat til City of London Corporation på den tiden, at dette prosjektet kom i gang i det hele tatt. Pearson hadde støttet ideen om en underjordisk jernbane i London i flere år. Han orde for riving av uhygieniske slummen som ville bli erstattet av et nytt overnattingssted i forsteder, den nye jernbanen vil gi transport til sine arbeidsplasser i sentrum. Selv om han aldri var direkte involvert i driften av Metropolitan Railway, er han ansett som en av de tidligste visjonære bak begrepet undergrunnsbaner. Og i 1859 var det Pearson som overtalte City of London Corporation til å finansiere ordningen. Arbeid omsider startet i februar 1860, under veiledning av maskinsjef John Fowler. Pearson døde før arbeidet ble fullført.
Metropolitan Railway åpnet 9 januar 1863 [7] (allmennheten innrømmet neste dag), og at han bar over 26.000 passasjerer om dagen i løpet av noen få måneder etter åpning. [17] Hammersmith og City Railwaywas åpnet 13 juni 1864 mellom Hammersmith og Paddington. Tjenester ble opprinnelig drevet av GWR mellom Hammersmith og Farringdon Street. Innen april 1865 Metropolitan hadde tatt over tjenesten. Den 23. desember 1865 ble Metropolitan østlige utvidelse Moorgate Road åpnet. Senere i tiåret andre grener ble åpnet for Swiss Cottage, South Kensington og Addison Road, Kensington (nå kjent som Kensington Olympia). Jernbanen var i utgangspunktet to gauge, som tillater bruk av GWR brede-gauge rullende materiell, samt mer utbredt standard-gauge lager. Uenighet med GWR tvang Metropolitan å bytte til normalspor i 1863 etter GWR trakk alle sine aksjer fra jernbanen. Disse forskjellene ble senere oppdatert opp. Bred-gauge tog sluttet å kjøre på Metropolitan mars 1869.
24. desember 1868, begynte Metropolitan District Railway opererer mellom South Kensington og Westminster hjelp Metropolitan Railway tog og vogner. Selskapet, som snart ble kjent som "District", ble først innlemmet i 1864 for å fullføre en Inner Circle jernbane rundt London i forbindelse med Metropolitan. Dette var en del av en plan for å bygge både en Inner Circle linje og Ytre Circle-linjen.
En voldsom rivalisering snart utviklet mellom District og Metropolitan. Dette sterkt forsinket ferdigstillelse av Inner Circle som de to selskapene konkurrerte om å bygge mer lukrative jernbaner i forsteder. I London og North Western Railway (LNWR) begynte å kjøre sin Outer Circle tjeneste fra Broad Street via Willesden Junction, Addison Road og Earls Court i Mansion House i 1872. Inner Circle ble ikke ferdig før 1884, med Metropolitan og distriktet sammen kjører tjenester. I mellomtiden hadde District ferdig sin rute mellom West Brompton og Blackfriars i 1870, med en utveksling med Metropolitan på South Kensington. I 1877 begynte det å kjøre sine egne tog fra Hammersmith til Richmond, på en linje som opprinnelig åpnet av London og South Western Railway (LSWR) i 1869. The District deretter åpnet en ny linje fra Turnham Green til Ealing i 1879 [18] og utvidet sin West Brompton avslaget til Fulham i 1880. I løpet av det samme tiåret Metropolitan ble utvidet til Harrow-on-the-Hill stasjon i nord-vest.
De tidlige tunneler ble gravd i hovedsak ved hjelp av cut-and-cover metoden. Dette forårsaket omfattende avbrudd, og krevde riving av mange egenskaper på overflaten. De første tog ble dampdrevne, krever effektiv ventilasjon til overflaten. Ventilasjonsrør på ulike punkter på ruten tillatt motorene til å utvise damp og bringe frisk luft inn i tunneler. En slik ventil er på Leinster Gardens, W2. [19] For å bevare de visuelle egenskapene i det som fortsatt en velstående gate, en fem-fots tykk (1,5 m) betong fasaden ble bygget for å ligne en ekte hus forside.
7. 1869 desember London, Brighton og South Coast Railway (LB & SCR) startet opererer mellom Wapping og New Cross Gate på East London Railway (ELR) med Thames Tunnel bygget av Marc Brunel og hans sønn Isambard Kingdom Brunel, aktivert av revolutionarytunnelling skjerme metoden. Dette hadde åpnet i 1843 som en fotgjenger tunnel, men i 1865 ble det kjøpt av ELR (et konsortium av seks jernbane selskaper: Great Eastern Railway (GER), London, Brighton og South Coast Railway (LB & SCR), London, Chatham og dover Railway (LCDR); South Eastern Railway (SER), Metropolitan Railway, og Metropolitan District Railway) og konvertert til en jernbanetunnel. I 1884 distriktet og Metropolitan begynte å operere tjenester på linjen.
Ved slutten av 1880-tallet, nådde tunnelbane Chesham på Metropolitan, Hounslow, Wimbledon og Whitechapel på District og New Cross på East London Railway. Ved slutten av det 19. århundre, hadde Metropolitan utvidet sine linjer langt utenfor London til Aylesbury, Verney Junction og Brill, skape nye drabantbyene langs ruten, senere omtalte som selskapet Metro-land. Så sent som på 1930-tallet selskapet opprettholdt ambisjoner om å bli betraktet som en hovedlinje i stedet for en bybane.


Kallenavnet "the Tube" kommer fra de sirkulære rør-lignende tunneler der togene reise. Northern Line tog forlater en tunnel munn like nord for Hendon Central station.

London Transport
I 1933 kombiner, ble Metropolitan og alle kommunale og uavhengig buss og trikk foretak i London kreves av staten til å flette inn i en ny London Passenger Transport Board (LPTB), en selvbærende og unsubsidised offentlig selskap som ble til på 1 juli 1933. Den LPTB ble snart kjent for korte så London Transport (LT).
Kort tid etter at den ble opprettet, begynte LT prosessen med å integrere de underjordiske jernbane i London i ett nettverk. Alle de separate jernbanen ble omdøpt som "linjer" i systemet: den første LT-versjonen av Beck kart kjennetegnet District Line, Bakerloo Line, Piccadilly Line, Edgware, Highgate og Morden Line, Metropolitan Line, Metropolitan Line ( Great Northern & City Seksjon), East London Line, og det sentrale London Line. Jo kortere navn Central Line og Northern Line ble vedtatt for to linjer i 1937. Waterloo & City-linjen ble ikke opprinnelig, som det var fortsatt eid av en main line jernbanen og ikke en del av LT, men ble lagt til kartet i en mindre fremtredende stil, også i 1937. LT annonserte en ordning for utvidelse og modernisering av nettet med tittelen New Works-programmet, som hadde fulgt kunngjøringen av forbedringsforslag til Metropolitan Line. Dette besto av planer om å utvide noen linjer, for å ta over driften av andre fra hoved-line jernbaneselskaper, og å elektrifisere hele nettverket. I løpet av 1930 og 1940 ble flere deler av main line jernbanen omgjort til overflaten linjer av det underjordiske systemet. Den eldste delen av dagens Underground-nettverket er den sentrale linjen mellom Leyton og Loughton, som hadde åpnet som en jernbane syv år før Underground selv.

LT forsøkte også å forlate ruter som har gjort en betydelig økonomisk tap. Kort tid etter LPTB startet drift, tjenester til Verney Junction og Brill på Metropolitan Railway ble avsluttet. Den omdøpt Metropolitan Line nordlige endestasjonen dermed becameAylesbury.
Utbruddet av andre verdenskrig forsinket alle ekspansjon ordninger. Fra midten av 1940, ledet Blitz til bruk av mange T-banestasjoner som tilfluktsrom under luftangrep og overnatting. The Underground hjulpet over 200.000 barn flykte til landsbygda og skjermet annen 177500 mennesker. Myndighetene prøvde først å motvirke og hindre folk fra å sove i røret på grunn av overfylte sanitære forhold og risiko for ulykker av mennesker fallende av plattformer eller bli truffet av de fortsatt er i drift tog, men de senere leverte 22000 køyer, latriner, og catering fasiliteter. Etter en tid var det også spesielle stasjoner med biblioteker og klasserom for natt klasser. Senere i krigen, ble åtte London dypt nivå tilfluktsrom bygget under stasjoner, angivelig for å bli brukt som tilfluktsrom (hver dypt nivå ly kunne holde 8000 personer) om planene var på plass for å konvertere dem til en ny ekspress linje parallelt til den nordlige linje etter krigen. Noen stasjoner (nå mest forlatte) ble omgjort til offentlige kontorer, for eksempel, ble Down Street brukt til hovedkvarteret til Railway Executive Committee og ble også brukt til møter i Krigskabinett før Cabinet War Rooms ble ferdigstilt, [29] Brompton Vegen vart brukt som et kontrollrom for luftvernkanoner og restene av overflaten bygningen er fortsatt brukt av Londons Universitetet Royal Naval Unit (URNU) og University London Air Squadron (Ulas).
Etter krigen var en av de siste handlinger av LPTB å gi klarsignal for gjennomføring av de utsatte Central Line utvidelser. Den vestlige utvidelse West Ruislip ble ferdigstilt i 1948, og den østlige forlengelsen til Epping i 1949, den med én linje gren fra Epping til Ongar ble overtatt og elektrifisert i 1957.
Ventilasjon
Om sommeren kan temperaturen på deler av Underground bli ubehagelig på grunn av sin dype og dårlig ventilerte tunneler, temperaturer så høye som 47 ° C (117 ° F) ble rapportert i 2006 europeiske hetebølgen [55] En studie av en. grunnvann kjølesystem i Victoria station fant sted i 2006 og 2007 for å fastslå om et slikt system ville være mulig og effektiv i utstrakt bruk for kjøling Underground. Det er plakater på Underground-nettverket rådgivning passasjerer å bære en flaske med vann for å holde kult. [56] Den nye S Stock tog med air condition blir nå introdusert på Metropolitan-linjen, og er ventet å bli introdusert senere på Circle , District og Hammersmith & City linjer. [57]







No comments:

Post a Comment